Jeg har hatt et aldri så lite Karin Fossum-maraton den siste tiden. Alle Konrad Sejer-bøkene ligger på Storytel, og jeg fikk blod på tann, so to speak. Jeg er ingen utpreget krim-leser, men jeg leste Den onde viljen (nummer 9) for et par-tre år siden. Tror jeg kjøpte den på en flyplass og leste den på reise? Jeg merket meg uansett at Fossum legger seg på en litt annen linje enn mange andre krimforfattere. Utover det var samtlige av disse nye for meg – rent bortsett fra at mamma er begeistret for bøkene og mer enn gjerne snakker om dem til alle som vil høre.
Konrad Sejer er en svært behagelig protagonist. I motsetning til for eksempel Harry Hole havner Sejer og Jakob Skarre, hans yngre kompanjong, ofte i bakgrunnen fordi Fossum mer enn gjerne vinkler historien fra karakterene som blir rammet. Sejer er høy, stødig og grå i håret. Han har i de første bøkene en svær leonberger (og jeg kjenner igjen beskrivelsene av den i Frøya, familiens leonberger). Senere skaffer han seg en grå shar pei. Han er enkemann allerede i den første boka, og har «bare» datteren Ingrid og barnebarnet Matteus. Som politimann har han ingen uløste saker bak seg. Han preges av en tålmodighet som ikke er alle forunt, og man får litt følelsen av at han finner sannheten på samme måte som vann former stein. I motsetning til ganske mange andre nordiske (og andre, for den saks skyld) skjønnlitterære politietterforskere har han ikke noe videre problem ved å holde seg innenfor loven for å løse sakene, og det er egentlig ganske befriende.
Fossum skiller seg litt ut fra det jeg har lest av øvrig skandinavisk krim. Hun setter stort fokus på menneskelige relasjoner og hvordan hendelsene rammer og påvirker mennesker. Bøkene hennes har en tendens til å handle like mye om ringvirkningene av lovbruddet som jakten på løsningen. I Drapet på Harriet Krohn (nummer 7) får vi hele fortellingen fra drapsmannens perspektiv – Sejer og Skarre er knapt med i det hele tatt. Også i Djevelen holder lyset (nummer 4) og Varsleren (nummer 10) får vi store deler av fortellingen fra den kriminelles perspektiv. Man aner noe Forbrytelse og straff-aktig i flere av bøkene, der lovbryteren med varierende hell lever med det de har gjort.
Fossum opererer i det hele tatt mye i gråsoner – gråsonen mellom den kriminelle handlingen og «folk flest» (kan folk flest begå kriminelle handlinger?), gråsonen mellom rett og galt (finnes det tilfeller der det «gale» er det «riktige»?), og gråsonen mellom mennesket og monsteret. I Den som elsker noe annet (nummer 8) blir en liten gutt funnet halvnaken og seksuelt misbrukt. Det er en svært tragisk og ubehagelig situasjon, men også her tas leseren med ut i gråsoner. Er pedofile alltid monstre? Kan pedofili nyanseres – kan man skille mellom pedofile?
Den jeg har likt minst, er nok Svarte sekunder (nummer 6). Her forsvinner ei ung jente. Tragisk sak, men jeg føler at boka trekker unødvendig ut. Sejer og Skarre bruker lang tid på å spørre de riktige spørsmålene, og saken er ganske åpenbar fra begynnelsen av. Ikke at Fossum alltid skjuler løsningen for leserne, som nevnt, men her får vi løsningen tidlig uten at det egentlig har noe for seg. De store moralske spørsmålene lar vente på seg – det samme gjelder gråsonene som får leseren til å gå i seg selv. For min del ventet jeg mest på at politiet skulle gjøre jobben sin.
Elskede Poona (nummer 5) er blant de beste i serien, synes jeg, uten at jeg kan sette helt fingeren på det i ettertid. Det er noe så dypt tragisk med det hele; Gunder som endelig har funnet ei kone for så å miste henne som ledd i en annen tragedie. Jeg så ham så tydelig for meg. Jeg følte så med ham i fortvilelsen og fornektelsen. Men ellers er det jevnt over høy kvalitet på disse bøkene. Noen av de mest ubehagelige karakterene jeg kan tenke meg trasker rundt i Fossums romaner. Eddie fra den tolvte boka Helvetesilden – jeg kunne ikke utstå ham fra det ble klart at han likte å nappe bikkja hardt i halen, og Carmen Zita for den saks skyld, gjennom dagboknotatene hennes. For ikke å snakke om Irma Funder i Djevelen holder lyset. Og Axel i Den onde viljen. Og Jonny i Varsleren (nummer 10).
Fossum har god kontroll på psyken til karakterene sine – og hun har åpenbart en forkjærlighet for de som er litt, skal vi si, annerledes. Bøkene hennes er ikke alltid spennende på den måten mange krim/thrillere prøver på; løsningen er ikke alltid overraskende – men bøkene er stort sett alltid intense. Leseren trekkes inn i dystre og ofte tragiske menneskeskjebner og kikker på alt som foregår inne i hodene deres. Det er noe intenst med det hele, tidvis nokså grotesk, helt uten at hun tar i bruk grafiske skildringer av situasjonene (hun er egentlig ganske sparsom og effektiv i skrivestilen sin). Det er det som foregår i hodene på folk som utgjør det groteske, og jeg som leser blir stadig sittende igjen med et visst ubehag. Kan det ikke bo en Irma nedi gata, kanskje? Hvordan skal jeg kunne vite det? Det er aldri godt å si hva som foregår inni hodene på folk – og Fossums persongalleri blir altså jevnt over svært troverdig.
Definitivt en serie det er verdt å følge, jeg kan jo forstå hvorfor hun omtales som Norges krimdronning i både inn- og utland. Jeg ser også i blant at folk snakker om hennes forfatterskap som et bevis på at krimsjangeren kan være mer enn bare underholdning. Det kan jeg vel egentlig også si meg enig i.
Trailer til filmatiseringen av Den som frykter ulven:
Om forfatteren:
Karin Fossum (f. 1954) er en norsk forfatter, opprinnelig fra Sandefjord. Hun debuterte allerede i 1974 med diktsamlingen Kanskje i morgen, som sikret henne Tarjej Vesaas’ debutantpris. Siden da har hun vært innom flere sjangre, og da hun i 1995 slapp den første boka om Konrad Sejer, Evas øye, fikk et stort publikum for alvor øynene opp for henne. Hun har blitt oversatt til mange språk, og blant annet vunnet Riverton-prisen to ganger i tillegg til en rekke andre priser. Flere av romanene hennes har blitt filmatisert for kino og TV.
Forlaget | Wikipedia | goodreads
