Sjanger: Samtidsroman
Utgitt: 2012
Format: Lydbok
Lest av: Trond Brænne
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202412012
Spilletid: 18 timer, 2 minutter
Kilde: Hørt hos Storytel
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka: Barry Fairbrother er i begynnelsen av førtiårene da han helt uventet dør, og etterlater den engelske landsbyen Pagford i sjokk. Stedet fremstår som en engelsk idyll, med sitt brosteinslagte torg og historiske kloster. Men under den vakre fasaden er det en by i krig. Det ledige setet Barry etterlater seg i sognerådet blir snart kilde til den største konflikten byen har opplevd. Hvem vinner dette valget preget av lidenskap, dobbeltspill og uventede avsløringer?
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Det skulle ta ca tre år før jeg endelig fikk lest (hørt) JK Rowlings første roman for voksne, selv om jeg forhåndsbestilte boka i innbundet utgave på engelsk. Jeg merket meg at den fikk en litt lunken mottagelse av internasjonale anmeldere da den kom ut, men jeg likte den godt. Jeg har til og med kviet meg litt for å skrive om den, for den er kompleks nok til at jeg har litt vanskelig for å gi den en like kompleks anmeldelse.
Vi følger altså livet i den (erketypiske?) engelske landsbyen Pagford etter at Barry Fairbrother gikk hen og døde helt plutselig utenfor en restaurant. Ikke bare etterlot han seg en knust familie; han etterlot seg en tom stol (som på engelsk er betegnet som en «casual vacancy») i sognerådet. Dermed sparkes det liv i en gammel konflikt som ble holdt i sjakk av Fairbrothers standpunkt i saken. Det gjelder et område ved grensa som ble solgt til utbyggere som valgte å bygge et boligområde, Fields. Det består i hovedsak av kommunale boliger. Sett fra mange Pagfordinnbyggeres synspunkt er Fields en skamplett på den ellers så flotte byen deres, og de ser helst at feltet tilhører nabobyen slik at det «rasket» som bor i de kommunale boligene ikke lenger har rett til å gå på skole med deres egne, perfekte barn. Barry Fairbrother var Fields’ sterkeste forkjemper og hadde nok støttespillere til å sørge for at rådet ikke fikk fått igjennom noe søknad om å flytte grensen slik at Fields blir noen andre sitt problem. Med hans død blusser konflikten opp igjen, og vi får høre at han var en stabiliserende faktor på mange flere områder enn bare her.
Vi introduseres for et stort og rikt persongalleri. Barrys død går direkte inn på kona Mary og barna deres, samt vennen Colin (som har kallenavnet Putte på skolen han jobber, og som sliter med en tvangslidelse). Colin er gift med Tessa, som jobber som rådgiver på samme skole, og de har den, skal vi si problematiske, sønnen Stuart, aka «Fats». Krystal er også direkte berørt av Barrys død. Hun er fra Fields-feltet, og har en rusavhengig mor og en lillebror med uviss far i treårsalderen. Barry var den eneste som trodde på Krystal (han trente skolens ro-lag), den eneste som ikke behandlet henne som dritt fordi hun var fra Fields. Han var kort sagt livlinen hennes, og så døde han plutselig. Så har vi familien Jawanda, den eneste ikke-hvite i landsbyen. Doktor Parminder Jawanda, mor i huset, var Barrys viktigste støttespiller i rådet, og han betød mye for henne.
Nesten hele resten av den lille byen blir berørt indirekte av hans død. Fats’ venn, Andrew «Arf» Price, må med gru se sin voldelige far legge planer i kjølvannet av Barrys død, med mora Ruth og broren Paul som passive tilskuere. Og på motsatt side av Fields-saken finner vi på-alt-annet-enn-papiret-ordføreren Howard Mollison, hans kone Sherri og deres sønn Miles med hans kone Sam. Howards forretningspartner Maureen fryder seg også over tragedien, men som flere andre ikke nødvendigvis bare på grunn av Fields-saken. Det er selve dramaet, selve sladderet, de higer etter. Særlig det å sitte på informasjon vennene deres ikke har. Jo mer sjokkerende og giftig, jo bedre. Også kommer sosialarbeideren Kay flyttende inn fra utsiden med den protesterende datteren Gaia (som Andrew for et godt øye til), for å være sammen med kjæresten Gavin, som hun overhodet ikke klarer å lese.
Dette er først og fremst en kritikk av den engelske middelklassen og fasaden de er så opptatt av (dette gjelder ikke bare britene, forøvrig). På overflaten er (nesten) alt perfekt. Landsbyen er piktoresk, familiene er samkjørte og lykkelige, og alt er fryd og gammen. På overflaten. Og jeg synes at JK Rowling skriver fabelaktig om dette. Enkelte anmeldere har anklaget henne for å skrive kjedelig og langdrygt, men slik opplevde ikke jeg det. Litt treig i begynnelsen, før jeg fikk oversikt over hvem som var hvem, muligens, men ikke kjedelig. Dette er den reneste trykk-kokeren av et samfunn, og Barry var en avvæpnende karakter på flere måter enn jeg rekker å gå inn på her. Særlig skildringen av hvordan deler av landsbyen fryder seg over drama, for eksempel innledningsvis når enkelte karakterer er svært oppsatt på å være den første til å levere den sjokkerende beskjeden til noen andre. Og måten de fryder seg over det når selv venner blir offer for sladder. Jeg kjenner typen så godt. Det skal innrømmes at jeg opplevde det å flytte til Oslo fra «bygda» som en lettelse selv. Jeg har dessuten tilbragt en juleferie i en forstad i Kent (England). Riktignok et litt mer urbant område enn det som beskrives i Den tomme stolen, men man trenger ikke å befinne seg lenge i et sånt nabolag før man ser konturene av det JK Rowling beskriver. Om overfladisk høflighet, fulgt av særs ufine verbale stikk under «hyggelige» sammenkomster. Om baksnakking, falske smil, hemmelighetene og den evige konkurransen med naboene, om den peneste hekken, den dyreste bilen og den flotteste julepynten.
Nå kommer det en stor spoiler, så hvis du ikke har lest boka, anbefaler jeg deg og scrolle til du får beskjed om at det er trygt.
Jeg så tilfeldigvis en diskusjon på goodreads, angående hvem sin skyld Krystal og Robbies død er. Alle de små detaljene som leder opp til denne ultimate tragedien førte til en rekke forskjellige svar. En del skyldte på Terri, barnas mor, som ikke klarte å holde seg unna dopet. Andre skylder på en av de tre voksenpersonene som alle ser ting som burde ha fått dem til å reagere (og ville de ha reagert, hvis det ikke var snakk om barn fra Fields?). Noen skyldte på uansvarligheten til Krystal, andre mente Fats var bra idiotisk. Men til syvende og sist opplever jeg tragedien som en bitende kritikk av samfunnet generelt. Alt gikk galt her, og i nesten hvert ledd kunne noen ha gjort noe. Krystal tok et elendig valg, men gjorde det i et forsøk på å forbedre situasjonen sin, med de virkemidlene hun har tilgjengelig i sin miserable situasjon. Gavin husket ikke hendelsen i det hele tatt, han var så oppslukt av seg selv – og kanskje den mest ubehagelige personen av dem alle, etter min mening. Også var det de to kvinnene som begge hadde egne barn og som burde ha reagert når de så Robbie, men som lot det være. Det var ikke deres ansvar. Den ene uttrykte til og med avsky for Robbie og Krystal. Ingen gjorde noe. Alle er opptatt med sitt, alle er opptatt med å skyve ansvaret over på andre. Ingen bryr seg annet enn for å kunne være den første til å slarve om andre.
JK Rowling kritiserer samfunnet. Boken begynner og avsluttes med en begravelse, og jeg tror ikke (som enkelte optimister på goodreads uttrykte) at samfunnet lærte av hendelsene. Jeg tror tvert i mot at de fortsatte på helt samme måte. Kanskje i større grad. Som om tragedien som burde ha vekket dem heller sementerer rollene og selvopptattheten de sitter i. De er så oppslukt av fasade og slarving at de har mistet all medmenneskelighet. Skadefryd lyser i øynene på dem, der de samtidig tar avstand fra sin rolle i tragedien (flere er svært snare til å plassere skylden hos andre, og de tror på seg selv).
Nå kan du lese igjen!
Rowlings budskap sitter som et skudd, spør du meg. Mot slutten blir det åpenbart for min del at samfunnet ikke kommer til å endre seg. Enkelte karakterer ser riktignok ut til å ha hentet en eller annen form for positiv lærdom i hendelsene i boka (Sam, for eksempel), men bunner det i medmenneskelighet? Nei. Jo mer jeg tenker på romanen, jo bedre synes jeg den blir. Alle detaljene, alle personene som er involvert. Når gode hensikter ikke er nok, når man ikke klarer å se hva som foregår i livet til ens helt nærmeste, når passivitet leder til tragedie. Det at Barry fungerte som en slags demning, han er selve symbolet på hva et enkeltmenneske kan bety bare man vil gjøre en forskjell.
Denne romanen fortjener mer enn lunkne anmeldelser. Den er kanskje noe tung å trå i gang, men etter det er det vanskelig å legge den fra seg. Også etter man er ferdig. Deprimerende og realistisk. Den er forøvrig godt lest av Trond Brænne.
Trailer til miniserien:
Andre bloggere om boka:
Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Dykslektrikeren
Solgunn sitt
Knirk
Om forfatteren:
Joanne Rowling (f.1965) ble født i Chipping Sodbury, nær Bristol i England. Hun har skrevet en av verdens mest elskede serier: Harry Potter. Hun har vunnet en rekke priser, og er en av verdens mestselgende forfattere. Hun skriver også under pseudonymet Robert Galbraith, som hun i utgangspunktet ønsket å holde hemmelig. Hun har donert mye av tiden og pengene sine til veldedighet, og er særlig opptatt av barn i vanskelig situasjoner og fattigdom. Hun bor nå i Edinburgh med sin mann og tre barn.
Hjemmeside | Wikipedia | Twitter | goodreads
