Tilbake fra Lillehammer, der jeg var med på å lese høyt fra «Volum». Boka ble først holdt i en hånd, helt til den begynte å skjelve såpass mye at jeg måtte holde den med begge. Det ble nynnet «Deilig er jorden», det ble sunget «You can’t always get what you want». Det ble klappet. Og da jeg kom hjem, lå det et brev i postkassa. I en vinduskonvolutt. Fra et forlag. Jeg la det i en skuff. La en gammel pakkseddel, som jeg av en eller annen grunn har beholdt, oppå brevet, slik at jeg ikke ser det neste gang jeg åpner skuffen. Jeg er nesten sikker på at det er et refusjonsbrev. Nesten, men ikke helt. Jeg har ikke åpnet det ennå, synes det er greit å vente litt. Kanskje noen måneder.