Sjanger: Science fiction/klassiker
Utgitt: 2012 (først utgitt: 1961)
Format: Lydbok
Lest av: Martin McDougall
Forlag: Audible, Inc
ASIN: B00AG34T4O
Spilletid: 23 timer, 34 minutter
Kilde: Kjøpt selv
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlaget om boka: Epic, entertaining, blasphemous, this is the most influential and controversial of Science Fiction novels. Stranger in a Strange Land caused uproar when it was first published as it savaged conventional religious, sexual, and social ideals. Many years in the future, Valentine Michael Smith’s upbringing is exceptional. Orphan child to two astronauts killed in space, he is raised on Mars. Twenty-five years later he is «rescued» and brought back to Earth. The initial enthusiasm of the administration in Smith’s safe return is soon dampened by the realisation that they cannot control him. Possessed with superhuman skills and a unique philosophy he threatens their society – Smith must be contained. Then a nurse helps him escape his hospital jail. Their flight becomes a journey of discovery, enlightenment and wonder. But danger is following fast behind, and there will be no escape from the final confrontation.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Stranger in a strange land lå i lesekøen min lenge. Jeg endte opp med å kjøpe den hos Audible for en god stund siden. Jeg leser gjerne science fiction-klassikere, men denne har kunne jeg ha klart meg uten.
Vi befinner oss mange år inn i fremtiden, og mennesker har forsøkt å kolonisere Mars. Så blir 25 år gamle Valentine Michael Smith reddet på Mars av jordboere og tatt med tilbake til jorden. Foreldrene hans var døde. Det viser seg raskt at Smith ikke er som folk flest, og de med makt innser at han kan komme til å bli ekstremt farlig på flere måter. En journalist og en sykepleier innser at dette kan få konsekvenser for Smith, som i begynnelsen befinner seg på et strengt bevoktet sykehus, og de hjelper ham med å rømme. Derifra tas leseren med på en reise i religions- og samfunnskritikk.
Denne boka later som om den er en progressiv og fremtidsrettet roman – og den glimter til her og der – men totalt sett synes jeg den er ganske konservativ. Jada, jeg vet at den er fra 1961, og den oppleves fortsatt som konservativ. Hvis jeg skulle ha gjettet utgivelsesdato på den, ville jeg ha antatt den var eldre. Og i ettertid da jeg lette etter mer informasjon om den, fikk jeg vite at han begynte arbeidet med dem et tiår tidligere. Det passer litt bedre til hvor jeg selv ville ha plassert den på tidslinjen.
Romanen smykker seg med å være progressiv blant annet når det gjelder kvinnesyn. På overflaten kan man kanskje la seg overbevise av en slik påstand, men man skal ikke langt inn i romanen før det inntrykket knuses. For det første kan man enkelt pirke på at enhver mannlig karakter gladelig bruker infantiliserende kallenavn på kvinner, og kvinner synes dette er helt greit. «Don’t worry your pretty, little head, little girl» og sånne ting er helt stuerent som uironiske utsagn når vår «progressive» heltinne Jill legger frem legitime kommentarer, og hun er enig og lar seg villig lede bort fra bekymringene sine. Vi kan også pirke litt på at de tre viktigste kvinnelige karakterene egentlig bare skilles fra hverandre på hårfargen – en blondine, en brunette og en med rødt hår. Utover det er det egentlig ingenting som skiller dem fra hverandre. Progressivt kvinnesyn på 60-tallet? Nei. Helt standard, kanskje til og med litt gammeldags. Eneste forskjellen er konseptet med likestilt rett til sex utenfor ekteskapet (selv om det åpenbart ikke er helt likestilt siden det nevnes og redegjøres for utførlig). Vi får derimot flere scener der kvinner forventes å gjøre «kvinnearbeid» (husarbeid osv), for ikke å snakke om scenene der de blir kysset til de besvimer. Jepp.
Jeg er ikke spesielt godt kjent med Heinlein som person. Jeg har sett Starship Troopers-filmen (uten å ha blitt spesielt imponert, må sies), men utover det kjenner jeg stort sett bare til ham som en av dem som skrev science fiction som overlevde tidens tann. Det virker dog ganske åpenbart for meg at den mest nedlatende og selvgode karakteren av dem alle, Jubal Harshaw, er en ganske utilslørt versjon av forfatteren selv.
Jeg skjønner at forfatteren har skrevet Jubal med kjærlighet. Han passer på at alle Jubals synspunkter og meninger blir behørlig representert og gjennomdiskutert, og han setter også Jubal i rollen som en slags far – en nærmest allvitende mann med kunnskap om alt og ingenting, og ikke minst stor visdom siden han ser igjennom sosiale normer, religiøse dogmer og ikke lar seg vippe av pinnen av mennesker som gjør andre valg eller har andre ønsker. Greit nok, men resultatet er at Jubal blir masete i lengden. Selv i de tilfellene jeg er enig med ham (og det er jeg ganske ofte når alt kommer til alt). Det er mulig opplevelsen blir sterkere av at han har lite respekt for de som er yngre enn ham, og kvinner generelt.
Det er ingenting med Stranger in a strange land som er sjokkerende i dag. I alle fall ingenting av det som forfatteren bruker for å sjokkere. Det kanskje mest sjokkerende med hele greia har ingenting med free love, politikk og religion å gjøre. Nei, det mest sjokkerende skjer i en slags bisetning og blir liggende uberørt. Jeg snakker om scenen der vår kvinnelige fremadstormende og frigjorte heltinne sier:
[…] nine times out of ten, if a girl gets raped it’s partly her fault.
Samtalepartneren hennes reagerer ikke på det, og forfatteren gjør heller ikke noe videre poeng av det. Påstanden ytres, og det var det. Jeg som leser opplevde det derimot som langt mer dramatisk enn orgier og new age-bevegelsen «marsboeren» starter og alt det andre forfatteren baler med. Og bare så det er sagt: han baler med mye. Denne boka er lang. Lengre enn den trenger å være. Det er helt greit at han gir en karakter dette synspunktet. Jeg har vanskeligere for å svelge at en samfunnskritisk roman skrevet av en forfatter som er opptatt av å snu rundt på vedtatte sannheter ikke diskuterer påstanden videre.
Begrepet «grok» gikk inn i dagligtale etter boka kom ut, har jeg skjønt. Jeg hadde aldri hørt det før, så jeg antar det var mer en amerikansk greie. Ikke nok med det, det ble en religion av det også: The Church of all Worlds. Men etter min mening er den ikke god nok hverken hva gjelder handling eller språk til å overleve som klassiker. Den har svært lite å by på som ikke er utdatert i dag, og den tendenserer kraftig mot å være belærende og overlegen i tonen. Den representerer dessuten en type likestilling jeg er lite imponert over. Heinlein fører et nokså kjedelig språk til tross for at han kan attribueres med oppfinnelsen av ordet grok. Det er gjentagende og fullstendig motstandsløst – og det kan være greit nok, det, om handling og ideene er gode nok til å bære interessen. Det synes jeg ikke Stranger In A Strange Land kan skryte på seg å være. Kanskje på 60-tallet? Den gjorde jo et visst inntrykk da, tydeligvis… For min del kunne den gjerne ha blitt liggende der.
Har jeg noen lesere som har lest flere bøker av Heinlein? Hva tror dere – er denne representativ for stilen hans, eller har han skrevet noe jeg sannsynligvis kommer til å like bedre?
Om forfatteren:
Robert Anson Heinlein (1907-1988) var en amerikansk forfatter som ofte omtales som «dean of science fiction writers». Sammen med Isaac Asimov og Arthur C Clarke omtales han også som «The Big Three» innen sjangeren. Han var en av de første blant science fiction-forfatterne som gjorde seg store på tekster publisert i diverse magasiner. Han skrev ofte om temaer som personlig frihet og individets rett til og ansvar for seg selv, samt religion og samfunnets utfrysning av folk som tenker annerledes. Han vant Hugo-prisen fire ganger mens han levde og to etter han var død. Han har fått et krater på Mars og en asteroide oppkalt etter seg.
Heinlein var sjette generasjons tysk-amerikaner, vokste opp i Kansas og var gift tre ganger.
Wikipedia | Heinlein Society | goodreads
