— Jeg begynte å skrive fortellinger i syvårs alderen, og allerede da hadde jeg en spesiell forkjærlighet for fantasi, magi, undring og uhygge. Disse elementene ble værende i tekstene etter hvert som jeg ble eldre, men noen klare tanker om mottakergruppe hadde jeg ikke, fordi det ikke fantes noen mottakere.
Det seier Julia Kahrs, som vart medlem av NBU nå i sommar. Kahrs har skrive tre barnebøker. Dei er alle saman i kategorien barneroman, men er elles frittståande og utan slektskap til kvarandre, fortel ho. Debutboka frå 2009 heiter «Sølvrevene», i 2012 kom «Øst for Dunkelpiggen» og i 2014 «Billie Ve.»
— Fortellingene mine har slumpet til å særlig egne seg for barn, seier ho.
— Jeg skrev alt mulig – dikt, noveller og fortellinger. Fortellingene fikk en slags rød tråd ved at jeg stadig søkte mot de fantasirike elementene man finner mye av i barnelitteraturen. Hjulpet av litt selvinnsikt som kom med alderen og en god skrivelærer, ble jeg bevisst på at fortellingene jeg skrev passet for barn, og at dette var en sjanger jeg likte å være i. Tekster for barn favner om mye av det jeg selv fascineres av. Da jeg fikk antatt den første boken ble jeg enda mer oppmerksom på sjangeren, og fikk ytterligere motivasjon til å bli værende. Men jeg trenger fremdeles hjelp til å justere teksten med tanke på alderssegment, for jeg har en tendens til å glemme barna når jeg skriver. Jeg er sånn sett en navlebeskuende forfatter som av og til havner litt for dypt nedi teksten, og må med jevne mellomrom løfte blikket og spørre meg selv hva jeg egentlig driver med, hvorfor og for kven.
— Kvifor ville du bli forfattar?
— Jeg ville bli forfatter for å få legitimert skrivetrangen, så å si. Skrivingen vokste frem i et behov for å skape, dekke over tomrom eller kanskje fylle en ensomhet, og har siden blitt en nødvendighet. Skrive kunne jeg heldigvis alltid gjort, og det ville jeg nok også, men å få lov til å gi ut bøker gir meg større rom til å skrive. Særlig med hensyn til omgivelsene syntes jeg det var en lettelse å få antatt en bok. Da behøvde jeg ikke lenger ha dårlig samvittighet eller stadig legitimere hvorfor jeg satte av så mye tid til å sitte alene og skrive, fremfor å gjøre andre og kanskje for noen mer fornuftige ting.
— Er det noko sak du er spesielt opptatt av?
— Hvis det er en sak jeg er opptatt av generelt, så er det litteraturens mulighet til å underliggjøre, at den kan åpne opp verden fremfor å snevre den inn. Og sett fra et sånt perspektiv beundrer jeg nok barns evne til nysgjerrighet og undring. Litteratur og skrift har stor makt, den kan kategorisere og skape fastlagte rammer og forventninger, og samtidig det motsatte, snu det kjente på hodet, oppløse kategorier og underliggjøre. Jeg liker alt som er rart og annerledes, det som bryter med forventningene og får en til å stille spørsmål fremfor å lete etter svar. Og jeg tror det er lettere å åpne opp for det rare i en verden som ikke er ferdig definert. Å slippe fantasien løs, helt uten kontroll, tror jeg kan skape en slags raushet. Når man slipper kontrollen kan jo hva som helst skje. Og det er kanskje lettere å få til ved å være litt barnlig, i Arne Næss sin betydning av begrepet.
— Kva likar du best å gjera når du ikkje skriv?
— Det beste jeg liker å gjøre når jeg ikke skriver, er å være ute eller lage ting. Jeg har en utfartstrang som enkelte ganger er så sterk at jeg lurer på om jeg har gått glipp av et ledd i utviklingen. Siden jeg bor i Oslo bruker jeg Nordmarka mye til turer og fiske, men lengselen er hele tiden å være på en hytte. Den kan være hvor som helst, ved sjøen eller i skogen eller på fjellet, men selve konseptet tilværelse-på-hytte er det beste jeg vet om. Men det er kanskje juks, for det jeg jo ender opp med å gjøre på den hytta, er å skrive. Eller lese. Jeg elsker å lese, se filmer og tegne. Også liker jeg å gjøre praktiske og konkrete ting som å lage mat og grave i jorden. Jeg har tilgang på drivhus, skolehage og et stort kjøkken gjennom jobben, så det blir faktisk en del luking og graving og matlaging. Nå har jeg nettopp lagd en surdeig som jeg driver og forer daglig. Jeg liker i det hele tatt å lage, fange og høste forskjellige saker og ting.
— Kva forventningar har du til NBU?
— Jeg håper NBU kan gi en følelse av samhold, og i tillegg bekrefte viktigheten ved det vi driver med, nemlig å skrive gode bøker for barn og ungdom. NBU bidrar til å løfte opp og frem sjangeren, og det er en stolthet som smitter over på medlemmene, tenker jeg. En stolthet det er viktig å bære for å skape enda større anerkjennelse for sjangeren.