– Jeg valgte å skrive for ungdom fordi jeg synes synd på ungdommer.
Det seier Liv Marit Weberg, som vart medlem i NBU like før jul.
– Ungdomstida er så fæl, jeg misunner dem virkelig ikke. Barndommen er heller ikke så digg. Og de må liksom takle dem etter hverandre! Egentlig syns jeg at de kunne fått ti voksne år mellom barndommen og ungdomstida, bare for å styrke seg, men sånt rår jeg ikke over. Jeg kan bare skrive om hvor fælt det er.
Liv Marit Weberg har skrive ungdomsromanene Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til og Det er heldigvis ingen som trenger meg. Dei handlar om ei 19 år gammal jente som synest livet er vanskeleg, for ikkje å seia umogleg, seier ho.
-Kvifor ville du bli forfattar?
-Jeg tror ikke at jeg noen gang bestemte meg for å bli forfatter. Jeg har alltid likt å skrive, men jeg er ikke særlig modig, og man må jo være modig for å satse på et slikt yrke. Jeg begynte på NBIs forfatterutdanning med forventning om å gjøre noe gøy, men kanskje ikke særlig innbringende. Jeg tenkte på det som et forsøk. Etter hvert skjønte jeg at det kanskje kunne gå, og det tenker jeg fortsatt: kanskje det kan gå.
-Er det noko sak du er spesielt opptatt av som forfattar?
-Jeg er opptatt av hvordan livet føles for hver enkelt av oss, og jeg tenker at de fleste av oss har en historie å fortelle. Vi ser livet og verden på ulike måter, og jeg drømmer om å klare å formidle forskjellige perspektiver og forskjellige stemmer i bøkene mine.
-Kva likar du best å gjera når du ikkje skriv?
-Jeg liker å lese bøker, se på film og tv-serier, snakke, kose med dyr, og gjøre ting som koster lite. Men jeg har litt vanskelig for å kose meg, jeg får så dårlig samvittighet for alt jeg ikke gjør når jeg koser meg.
-Kva forventningar har du til NBU?
-Jeg håper å bli kjent med nye mennesker, og jeg håper å føle på en større trygghet som forfatter. Kanskje jeg ikke er så alene allikevel?