Det har blitt svært vanlig å sammenlikne nye psykologiske thrillere med suksessene «Flink pike» og «Piken på toget». Forlagene kappes om å benytte karakteristikkene i håp om at deres nye tittel skal bli den neste store bestselgeren. For et år siden var det hete auksjonsrunder blant britiske forlagshus som ønsket å skaffe seg rettighetene til Fionas Bartons debutroman «The Widow». Boken ble også solgt til en rekke land, blant dem Norge og Cappelen Damm.
I romanen møter vi enken Jean som var gift med en mann som ble tiltalt for å ha bortført en to år gammel pike. Piken ble aldri funnet og Glen ble ikke dømt for ugjerningen. Etter Glens død ønsker en fremadstormende kvinnelig reporter å intervjue Jean for å få hennes side av saken, og vi følger Jeans tanker tilbake i tid og til det som skjedde. Hele tiden ligger flere spørsmål og ulmer: var Glen skyldig eller uskyldig? Og hvor står Jean i alt dette? Hvem kan vi egentlig stole på?
Jeg leste romanen rett før påske, og kan på mange måter forstå sammenlikningen med «Piken på toget». Jean og Rachel er karakterer med mye til felles. I denne boken forstår vi også mye om Glen gjennom det Jean sier, eller ikke sier. Boken beskriver hemmelige lengsler og drømmer, viser hvor langt man ønsker å gå for å opprettholde en fasade og er dessuten en nifs skildring av undertrykkelse og psykisk mishandling. Barton har selv bakgrunn som journalist og tegner et lite hyggelig bilde av sine journalistkollegaer som jakter på de beste skupene.
«The Widow» er spennende og har skikkelig driv. Rett og slett en skikkelg sidevender. Fortellingen alternerer mellom flere synsvinkler og cliffhangerne er mange. Jeg gjennomskuet plottet rimelig raskt, har lest ganske mange thrillere gjennom årene, men likevel var jeg aldri helt sikker og boken holdt meg i ånde helt til siste side. Perfekt for deg som likte «Piken på toget», og har sans for kvinnelige hovedpersoner som bærer på noe bagasje.
Boken har jeg kjøpt selv.