Frå NBU-seminaret på Zink

Frå NBU-seminaret på Zink

Det er ingen tvil om at Litteraturfestivalen på Lillehammer ønsker å satse på barn og unge, men programmet virker tilfeldig sammensatt og er dårlig gjennomført. Pegasusfestivalen blir nok en gang stemoderlig behandlet.

Det skriv Erle Marie Sørheim i si oppsummering frå Litteraturfestivalen på Lillehammer. Også i fjor kom det kritikk mot programmet, da handla det mellom anna om at kjente barne- og ungdomsbokforfattarar var for lite synlege på festivalen, at arrangementa med dei vart plassert med Pegasusmerke, slik at dei som fall utanfor den målgruppa, ikkje fekk det med seg.

Om årets program skriv Sørheim:

«En første kikk på programmet skaper allerede hodebry for de som ønsker å få med seg mest mulig av Pegasus-postene: Et frustrerende antall arrangementer er lagt til samme tidspunkt. Riktignok er postene ofte for ulike aldersgrupper, men det virker likevel noe rart å sette opp så mye på samme tid, for deretter å ha store tidsrom uten poster. Det kan være det har med skolenes behov å gjøre, for disse postene er i stor grad rettet inn mot skoleklasser. At det er langt færre Pegasus-arrangement på lørdagen og søndagen bekrefter også dette. Men det er jo også synd da det ville vært perfekt for barnefamilier å få med seg disse tingene.»

Artikkelforfattaren tar mellom anna for seg interne evalueringar, utstillinga for barn, lokala arrangementa vart halde i og Uprisutdelinga.

Sørheim konkluderer:

«Det er ingen tvil om at Litteraturfestivalen på Lillehammer ønsker å satse på barn og unge, men følelsen av en litt stemoderlig behandling hang ved disse postene i år som i fjor. Noen enkle og effektive grep ville være å presentere postene om barne- og ungdomslitteratur mer samlet i programmet. Et overordnet tema kunne vært en lur måte å gjøre det på, og å kvitte seg med Galleri Zink som hovedsted for disse postene. Kan man ikke heller la voksenbokforfatterne få sitte og svette på Galleri Zink et år? Eller er de kanskje for fine for sånt? At det fortsatt finnes et hierarki i det norske litterære miljøet er det i hvert fall ingen tvil om.»

Les heile artikkelen på periskop.no: