Foto: cappelendamm/Iris Enge Skadal
— Det har kanskje aldri vært helt sånn at jeg har tenkt: jeg vil bli forfatter, jeg har aldri hatt et drømmebilde av den O’ store forfatteren og at jeg vil bli sånn. Jeg har bare aldri kunnet tenke meg å gjøre noe anna, og visste allerede tidlig på barneskolen at jeg skulle skrive. Jeg har både følt og erfart at alt anna ville blitt dårlige erstatninger.
Det seier Helene Guåker, som vart medlem i NBU i vår. Ho har skrive tre romanar for vaksne, Kjør!, Pølsefabrikken og Vil ikke reise, kan ikke bli. I fjor debuterte ho som ungdomsbokforfattar med den lettleste boka Juksemaker, og i februar i år kom Kanskje det er hjertet, som er dikt for ungdom.
— Kvifor valde du skrive for barn/ungdom?
— Fordi jeg bærer på historier fra min egen barndom- og ungdomstid som ikke kan bli noe anna enn det blir, og nå tyter det ut ungdomsbøker fra alle åpninger, hadde jeg nær sagt. Saktegående tyting, men dog. Dessuten føles det friere å skrive for ungdom – det er noe med at det er helt greit å skrive om de store følelsene som alle mennesker bærer inni seg, men som kommer så tydelig fram i brytningstida mellom barn og voksen. Alt skal liksom være litt mer «kontrollert» i voksenlitteraturen. Ja, i voksenlivet generelt.
— Er det noko sak du er spesielt opptatt av som forfattar?
— Ja! At man kan være god til noe sjøl om man ikke er skoleflink eller boklærd eller opplest/innlest/utlest på alle de «riktige» tinga.
— Kva likar du best å gjera når du ikkje skriv?
— Spise mat. Eller lese fine, fine barne- og ungdomsbøker, som det er så mange av, særlig i norsk samtidslitteratur.
— Kva forventningar har du til NBU?
— At jeg blir enda mer kjent med organisasjonsarbeidet som foregår i kulissene og at jeg får et større nettverk. Dessuten har jeg store forventninger om vill dansing på årsmøtet, dansing som innebærer head-banging med veldig langt hår og urytmiske/spastiske bevegelser.