Stua føles stappfull. Kroppene der inne tar enormt med plass. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, og trekker meg sakte tilbake. Må komme meg ut for å få luft og kanskje klare å tenke meg om. I det samme snur Trym på hodet og stirrer rett på meg. Som om han vet at jeg har stått og sett på en stund.
Det er hovedpersonens egen storebror som vekker denne sterke uroen. Jonathan er på mange måter den typiske tenåringsgutten, men sårbarheten han tidlig viser i frykt for Trym, gjør at vi liker ham umiddelbart. Og det er bra. For Jonathan begår feil. Han blir sammen med Liva for bestekameratens skyld – som vil bli sammen med Livas venninne – og tankene Jonathan har om Liva er ikke hyggelige. Han håndterer ikke situasjonen som han burde, men det er poenget. Vi forstår ham. Dette handler om følelsen av å ikke ha kontroll. Av å være redd. Jonathan er ulykkelig forelsket i en annen, han roter det til med både Liva og bestekameraten, og han må låse seg inne på rommet for å unngå Tryms terror.
Dette er hverdagen, og den overvelder Jonathan. Iallfall til å begynne med.
Språket til Sverre Henmo er stødig og ryddig. Enkelte setninger gjør så det svir. Dette er en bok som gir innblikk i alle aspekter ved hovedpersonen, også de som kanskje kan kalles “ukorrekte”. Jeg mener ungdomslitteraturen er på sitt sterkeste når den er ærlig. Når den ikke blir redd for å støte, men gir oss sannheten og går inn i de tankene vi kanskje ikke vil innrømme at vi har. Dette er den store styrken i Sverre Henmos Det er bare kjærlighet.
Av Mari Moen Holsve
Sverre Henmo
Det er bare kjærlighet
Gyldendal 2016
Ungdomsroman
125 sider