Liv Frohde har skrevet en klassisk barneroman om en gutt og en herreløs hund. Klassisk både i form og innhold, fordi Frohde beskriver handlingen tydelig og stemningsfullt, med guttens tanker inkludert, og fordi barn og tapre kjæledyr er et motiv som går igjen i barnelitteraturen.
At både forfatter og illustratør forholder seg til litteraturhistorien understrekes også av at forsiden, vakkert tegnet av Asbjørn Tønnesen, minner ikke så rent lite om originalforsiden til Fred Gipsons bok Old Yeller fra 1964 (Rakkerfanten på norsk). Old Yeller handler også om en gutt og en herreløs hund, men handlingen ellers er selvfølgelig ikke lik.
Liv Frohde skriver med høflig, respektfull avstand til hovedpersonen sin, men likevel blir vi berørt. Vi føler med Jacob når livet går ham i mot. Særlig mot slutten av boka, da hunden han har blitt så glad i, blir tatt fra ham. Hunden må nemlig leveres tilbake. En bortskjemt, liten jentunge og moren hennes dukker opp og viser seg å være de rettmessige, men akk så uegnede eierne. Hvordan det går til slutt skal ikke røpes, men hunden har også sin egen vilje.
Liv Frohde har siden debuten i 1994 skrevet en rekke gode bøker. Mange av dem egner seg for høytlesning. I Gyldendals Leseorm-serie finnes for eksempel Kosedyrtyven og Hemmeligheten, og for de litt eldre (10-12 år) boka Dobbeltgjenger, om to gutter som oppdager at de begge heter Kristian Syversen. Det blir starten på et fint vennskap og en spennende sommer.
Liv Frohdes debutbok Løftet bør også nevnes i sammenheng med Jacob og hunden. Løftet handler nemlig også om et barn og en hund: Renate må flytte, men hunden hennes må bli igjen fordi det ikke er lov å ha dyr i det nye borettslaget. Renate lover seg selv at hun ikke skal snakke før hun og Rufus er sammen igjen. Denne boka ble solgt til Japan og trykket i 80.000 eksemplarer. Ikke uten grunn. Lån og les!
Hvis man sammenligner språket i Jacob og hunden med Løftet fra 1994, ser man at noe har forsvunnet på veien. Mens Liv Frohde i debutboka kunne skrive at Renate “strakte seg så velbehagelig i senga at Rufus neste ramlet ut” og at “Det mørke, svarte vannspeilet kruset seg i den kjølige høstlufta”, har ord som “velbehagelig” og “vannspeilet” blitt borte nå. Språket er ikke like rikt.
Jeg mistenker at Liv Frohde holder litt igjen, eller at redaktør og forlag har vurdert denne typen ord som litt for vanskelige for dagens barn? Men når man ikke lenger kan skrive tumle, flimre, myrlendt og mismodig, blir barnebokspråket litt fattigere. Det blir færre nyanser, og litt mindre elegant. Og Liv Frohde er en forfatter som mestrer det elegante.
Av Bjørn F. Rørvik
Liv Frohde
Jacob og hunden
Barneroman
Cappelen Damm 2015
100 sider