De fleste av mine kolleger har nylig sendt inn søknad om stipend. Høsten handler gjerne om det for sånne som oss; Vise til tidligere utgivelser, skrive overbevisende synopsis og argumentere godt for nytten av midlene. Det slipper de fleste andre jeg kjenner. Å argumentere for hva de skal bruke lønnen sin til. Det kunne kanskje vært en artig eksersis for noen og enhver. Men ikke for det, det er klart man må argumentere for å være kunstner. Det er ingen menneskerett. Det er visstnok en halv årslønn vi slåss om (229 609 kroner). Stipendet er å regne som skattbar arbeidsinntekt.
Av Taran Bjørnstad
Jeg har skrevet skjønnlitteratur i 13 år, og gitt ut bøker relativt jevnt; til barn, ungdom, og unge voksne. En gang skrev jeg i halvannet år på en roman. Til tross for mye research og hardt arbeid ville det seg ikke. Jeg så ingen annen utvei enn å legge manuset til side. Det skjer av og til med sånne som oss. Og så skrev jeg en annen roman. Det gikk bedre, men det ble flere år uten inntekt.
Dette stod jeg og forklarte til 60 ungdommer på en videregående skole, Elektro- og tømmerlinja, et sted i Midt-Norge.
– Hva tjener du egentlig? spør en gutt på første rad.
Alle forfattere får dette spørsmålet, gjerne som det første som stilles.
– Hva mener du med egentlig? spør jeg, mest for å vinne litt tid slik at jeg kan legge en strategi for svaret.
– Hva lever du av? Du tjener jo ingenting når du skriver.
– Mannen min, sier jeg og angrer med det samme.
Guttene ler. Sier at det er helt typisk. Vil vite hva mannen min driver med. Men de skjønner også at det ikke er noe kult, i perioder å være avhengig av ektefellens lønn.
– Hvordan vet du at du har funnet en så god idé at du tør å bruke år på å utvikle den uten sikkerhet? spør en mørk kar med diamanter i ørene.
– På det beste, dersom du både får stipend, og boka er kjøpt inn av den derre innkjøpsordningen, sitter du igjen med mindre enn jeg gjør som nyutdanna, regner en tredje ut.
– Jeg skriver fordi litteratur er avgjørende, prøver jeg og følger opp med en innøvd og velformulert minitale om viktigheten av skjønnlitteraturen.
Det hadde ingen stor virkning, men det var en herlig gjeng. Åpne og godhjerta. De hadde sittet musestille hele den første timen og hørt om arbeidet med en roman. Vi hadde snakket om at det finnes bøker for alle der ute. En mente skråsikkert at det var ingenting i litteraturen som interesserte ham. Jeg spurte hva han drev med. Han var opptatt av kroppsbygging. Jeg nevnte boken til Annette Münch; Bad Boy: Steroid. Kan kroppsbygging bli litteratur liksom, lo han. Den vant Brageprisen, sa jeg. Jeg fortalte om Heidi Sævareid som har skrevet om «suspension»; folk som lar seg henge opp i kroker etter huden, og jeg dro Hellstenius og Rosenløw Eeg – kortet. Det er ikke til å unngå med 60 syttenåringer. Om de hadde lest Fittekvote? Guttene ler og noterer tittelen. Jeg forteller at den også er utgitt som tegneserie. Flere ansikter lyser opp. Om de har sett Bølgen? Louder than bombs? Mye snakk om filmene, og ikke visste de at manusforfatterne også skrev bøker, spesielt for dem til og med. Og de tjener vel mer? spurte de. Det kan hende, sa jeg. Hvorfor skriver ikke du også manus? Det er et eget fag, sa jeg, jeg er bare forfatter. Synd for deg, sa de. Sant nok, sa jeg.
Det som virkelig engasjerte dem, var at man faktisk kan velge å være i et så lavtlønnet yrke, selv med lang utdannelse og mulighetene til å tjene mer et annet sted.
– Hva tjener du per bok?
Jeg forteller om innkjøpsordningen og fastprisavtale på bøker. Det går inn i det ene øret og ut av det andre. Men at bestselgende forfattere og de som nesten ikke selger bøker, har samme prosentandel per bok biter de seg merke i. De synes det er en underlig, ja, nærmest absurd kollegial greie.
– Det er som om vi skulle dele lønnen vår med de som tjener dårligere? Som om vi skulle ha en felles lav timepris, liksom?
– Det heter kommunisme, ler en luring midt i rommet.
Kanskje er (de fleste) forfattere over gjennomsnittet kollegiale. Men vi vet også at litteraturen ikke kan styres av bestselgerne. Vi vet at litteraturen er uforutsigbar og innovativ. Å skrive er risikosport. Og vi holder på, mest i det stille. Men innimellom må vi si noe om inntektsgrunnlaget vårt, om hvor lite og sårbart språkområde Norge er, og om møte med barn og ungdom som har oppdaget bøker og vil lese mer, tidsnært og tett på kulturen. Fra fantasy til sosialrealisme, bare det føles relevant.
Hvis vi barne- og ungdomsbokforfattere ikke gjør jobben vår, leser ingen bøker om tjue år. Vi skriver den viktigste litteraturen for de viktigste leserne. Det vet forfatterne, lærere, bibliotekarer og alle andre som er tett på denne gruppen lesere.
Og de aller fleste er enige om at det må skrives norske bøker. At det trengs bøker til lesere i alle aldre og med forskjellige behov og leseferdigheter. At det tar tid å skrive bøker, at forfattere må betale regninger, og at det må være stipendordninger det går an å leve av. Det synes også utvalget for statens kunstnerstipend som kalte inn til ekstraordinært krisemøte nettopp og reagerer kraftig på regjeringens forslag til statsbudsjett, hvor prioriteringene neppe vil gjøre forfatternes situasjon noe bedre.
Og guttene på elektro – og tømrerlinja skjønte også det;
– Man må jo kunne lese, og da er det kult at det finnes fete bøker for kidsa å begynne med …
– Men det virker ikke som om politikerne skjønner det, sa han med pynt i ørene. – At litteratur er så dritviktig, siden de ikke gidder å gi dere en decent lønn engang.…
Det kan av og til være overraskende hvor du finner støtten – og hvor du ikke finner den. Vi får bare håpe at neste runde med budsjettforhandling vil innebære en diskusjon rundt hva som skal anses som en «decent lønn» for en forfatter.