Foto Julia Pike/Gyldendal
— Jeg har alltid vært glad i å lese science fiction og fantasy og hadde lyst til å prøve meg på sjangeren selv. Da jeg fikk ideen til ‘Lansetrilogien’ ble det raskt klart at den historien passet best for ungdom.
Det seier Ørjan N. Karlsson om kvifor han valde å skrive bøker for ungdom. Tidlegare har han skrive bøker for vaksne. Ørjan vart medlem i NBU nå i desember.
— Ideen til fortellingen kom altså før jeg bestemte meg for hvem den passet best for. For meg er det den naturlige rekkefølgen. Historien må ha førsteprioritet, så kommer målgruppen av seg selv (i alle fall gjør den det for meg).
— Kva slags bøker har du skrive?
— I høst kom jeg med ‘Sjelenes brønn’ som er oppfølgeren til ‘Tidsrosen’, begge er del av en urban fantasyserie for ungdom. Serien avsluttes med ‘Verdenstreet’ i 2018. Før jeg begynte på Lansetrilogien, som serien heter, skrev jeg thrillere, krim og sciene fiction for et voksent publikum. Det er noen jeg fremdeles holder på med.
— Kvifor ville du bli forfattar?
— Sammen med en kamerat skrev jeg min første bok da jeg var 11-12 år gammel. Det var en tilnærmet blåkopi av Jon Bings historier stjerneskipet Alexandria (hovedpersonen het til og med Benji). Senere ble jeg veldig engasjert i rollespillmiljøet i Bodø (hvor vi for det meste spilte Middle Earth Role Playing – MERP). Aller best likte jeg å være spill-leder, og etter en stund laget jeg scenarioene/fortellingene selv. Det føltes derfor helt naturlig da jeg etter universitetet begynte å skrive igjen. Jeg har alltid likt å fortelle historier, og nå er jeg så heldig at jeg får muligheten til å gjøre det for et stort publikum.
— Er det noko sak du er spesielt opptatt av som forfattar?
— Det er to ting jeg er spesielt opptatt av. Det ene er at vi må få flere gutter til å lese. Ikke bare går gutta glipp av noen fantastiske opplevelser, bøker er også viktig på en langt mer fundamental måte. De snakker til oss. Forteller oss noe om hvem vi er og hvordan (den) andre har det. Gode historier gir oss muligheten til å se verden fra (den) andres ståsted. Slike opplevelser øker vår empati. I tillegg er en god språkforståelse viktig i et samfunn der nesten alt er tekst (i ordets videste betydning). Her har vi som skriver et ansvar for å komme med historier som engasjer gutta. Jan Tore Norengs Alfahann er et godt eksempel på en slik bok.
— Som medlem av Fabelprosalauget er jeg også opptatt den nye, norske bølgen av fantasy og science fiction. De siste 4-5 årene har vært veldig spennende, med bøker fra forfattere som Tone Almhjell, Siri Petteren, Asbjørn Rydland, Mari Moen Holsve og Alexander Løken. Jeg tror de neste fem blir minst like bra.
— Kva likar du best å gjera når du ikkje skriv?
— Jeg trener en del, og så er jeg veldig glad i å spille dataspill. Har stort sett holdt på med det siden jeg fikk min første Commodore 64 i en alder av 12 år. Ellers er jeg glad i å reise, noe jeg tror de som leser bøkene mine merker.
— Kva forventningar har du til NBU?
— Jeg forventer meg en forening som snakker forfatternes sak, noe som er særlig viktig i en periode med press på støtteordninger og kulturmidler. Så langt sett fra utsiden er mitt inntrykk at NBU gjør en god jobb på dette feltet. I tillegg håper jeg at NBU også tilbyr arenaer hvor vi forfatterne kan møtes.