NBU fyller 70 år i år, og det skal sjølvsagt feirast og markerast på ymse vis. I samband med jubileet intervjuar vi medlemmene. I dag: Oddvar Rakeng. Oddvar har vore medlem i organisasjonen sidan midt på 1960-talet. Ut frå spørsmåla vi stilte, har han skrive ein rapport med artige minne frå historia:

Mitt forhold til ULF og NBU

– NBU  er en viktig møteplass, et nødvendig kraftsentrum og på mange måter en litterær kjøreskole for de som via sine forlag har tatt forfatterlappen som et resultat av kreativitet, fantasi og skrivetalent. 

-Husker det var stas å stille til det første medlemsmøtet i Ungdomslitteraturens Forfatterlag (ULF), midt i 1960-åra på Hotell Norum på Frogner. Den som ønsket den unge forfatteren velkommen var ingen ringere enn Ebba Haslund.

Grunnlaget for mitt medlemskap var en relativt populær tv-serie med tittelen Petter Rakett på NRK i 1960-åra, som var blitt bok på det lille Trondheimsforlaget Rune. Også en annen serie, ”Rikhard i rekkehuset” ble bok i etterkant.  I alt 10 barnebøker.

Tror ikke det er noen overdrivelse å hevde at det var Mette Newth som i sin formannstid omskapte daværende ULF fra et mer samtalelignende forum til en fagforening for norske barne- og ungdomsbokforfattere. Ved hennes inntreden ble det mer press og kraft over vårt forhold til rettigheter, som nok fikk forlagene til å skjelve. Ja, jeg er faktisk litt stolt av å tilhøre hennes styre fra den tiden.

Senere var jeg med i styrene til  både Inger Margrethe Gaarder og Tore Tveit, begge innsiktsfulle og dyktige. Sistnevnte  full av humor, som også en av hans bøker ”Kenguru med baklomme” indikerer.

I Tveit-perioden skulle et foreningsjubileum markeres . Undertegnede ledet en PR-komité i den anledning. Et av tiltakene som slo pent an var opptrykk av klebemerker beregnet på forfatterbilenes bakruter med teksten: NÅ KJØRER DU BAK EN LEVENDE FORFATTER.

Selvsagt var merkene utstyrt med foreningens gamle logo tegnet av Thorbjørn Egner.  Stuntet ble vel mottatt ute på norske veier, men vi fikk høre at enkelte ektefeller av forfatterne nektet å kjøre rundt med en slik tekst når de beviselig ikke var forfattere. Pytt-pytt. All reklame er god reklame.

Rent generelt slo det meg at det var urimelig å sammenligne atmosfæren hos barne- og ungdomsbokforfatterne med Den norske Forfatterforening (DnF). Det var ingen rebeller og festløver hos ULF, men mer sammenkomster av typen ”Jens Bolling leser eventyr ved peisen”.

Av personmøter må nevnes vår elskelige sekretær Oddbjørg Bang Hansen, som med sine sosiale antenner og menneskelige varme  var en helt avgjørende katalysator i mange sammenhenger . Heldigvis framførte jeg et spesialskrevet dikt til henne da hun trakk seg tilbake etter mange års innsats.

Av de mer originale episoder fra foreningslivet, tåler Karin Lorentzens resolutte opptreden en reprise.  Under et styremøte i Rådhusgata kom plutselig spørsmålet om montering av en ny bokhylle opp. Karin grep straks inn med denne replikken:- Jeg ringer sjåføren vår. Han fikser det meste. Som sagt så gjort.

Etter 20 minutter skrider familien Lorentzens privatsjåfør i uniform med blank lueskjerm inn på arenaen med verktøykasse. Vips var bokhylla montert.  Sjåføren gled stille ut til sitt meget blanklakkerte flak av en bil og forsvant i retning Oslo vest.

Av andre morsomme episoder kan nevnes da Eva Ramm og en kvinnelig kollega inspiserte herredusjen på Lysebu Hotell under et årsmøte, for å ta Per Olav Kaldestad og undertegnede i nærmere øyesyn. Stor stemning.

Det kan også nevnes at ULFs årsmøte et år ble lagt til Lillehammer påvirket av det stedlige styremedlem. Styreformannen Tore Tveit og et par andre forfattere ble hentet i åpen veteranbil på jernbanestasjonen og bragt til Lillehammer Hotell. Det skulle være stil.

Da undertegnede representerte ULF ved en nordisk forfatterkongress i Uddevalla, fikk deltakerne det obligatoriske spørsmål fra kongressekretariatet av hensyn til hotellets romkapasitet: – Vem vil ni dela rum med ?

På det tidspunktet var sangartisten Lill Lindfors på alles lepper, og jeg noterte impulsivt hennes navn som svar.

Da jeg ankom i Uddevalla og presenterte meg for sekretariatet kom det uten et øyeblikks nøling : – Tyvärr Rakeng. Lill kommer inte. Min lille spøk ble lagt merke til.

 Styret i jubileumsåret spør hva NBU betyr for deg i dag ? Til det må svaret bli at engasjementet avtar med årene. Selvsagt synes jeg min fagforening betyr mye fortsatt, og jeg holder tommelen opp for den innsats som gjøres til beste for oss forfattere. Fortsett med det.