Foto: Christian W. Elgvin, for Gyldendal forlag.

NBU fyller 70 år i år, og det skal sjølvsagt feirast og markerast på ymse vis. I samband med jubileet intervjuar vi medlemmene. I dag:  Anne-Berit Aspås. Anne-Berit har vore medlem sidan 1988. 

Kva betyr NBU for deg?

NBU står øverst på lista av foreninger/organisasjoner jeg er medlem av. Det betyr mye for meg hva som foregår her, og jeg kommer på møter så sant jeg er oppegående. De to siste tiårene har jeg jobbet hjemmefra og ikke hatt noen vanlig jobb å gå til. Jeg tilhører ikke noe arbeidsfellesskap, så NBU er det nærmeste jeg kommer noe sånt. Her treffer jeg likesinnede og føler meg ikke «sær».

Har du noko særskilt minne du vil trekkje fram? 

Det er mange gode minner fra møter og fester. Et høydepunkt var feiringen av 60-årsjubileet da vi kjørte trikk gjennom Oslo sentrum med Bjørn Ingvaldsen som konduktør. Ellers har jeg et strålende minne fra en kontaktfest – tror det var i 2005 – etter et seminar i samarbeid med Grafill, der vi skulle lese opp tekstene vi hadde laget, til tegninger laget av illustratørene. Min tekst ble senere til bok.

Kor viktig har forfattarskapen vore i livet ditt? 

Forfatterskapet har vært det viktigste i livet mitt. Jeg ønsket å bli forfatter helt fra jeg var barn. De siste årene har jeg hatt problemer med å skrive, og særlig med å få gitt ut noe, mest på grunn av depresjon. Men jeg har ikke gitt helt opp. Å gi opp skrivingen, er for meg å gi opp det viktigste i livet, noe jeg ikke kan tillate meg.

Korleis tenkjer du deg NBU framover – kvar går vi?

Bokbransjen er i endring, og boka er truet fra mange kanter. Dette får forfattere stadig høre. Men folk spiller fremdeles brettspill, tross alle dataspillene som finnes. Hvorfor skulle de ikke ønske å ha med seg bøker på hytta, på stranden, på buss og tog? NBU må fokusere på hva som er spesielt med bøker for barn og unge. Skolebibliotekene er viktige, men slik som det er nå, setter ikke skolene lenger av penger til bibliotekarer, og mange steder blir bøkene bare stående i hyllene. Det er noe som heter «klassebibliotek», bøker som står i hyller i klasserommet, tilgjengelig for hele klassen uten noe utlånssystem. Kanskje noe å se nærmere på?

Har du noko ønske for NBU? 

Jeg ønsker at organisasjonen forblir mest mulig sånn som den er, at den holder på de viktigste prinsippene som vi har vi blitt enige om i fellesskap, og at den slåss for forfatterrettigheter som tidligere – og en del nåværende – medlemmer har kjempet fram, og som stadig blir truet fra flere hold.