Foto: Line Almhjell
— De fleste som elsker bøker husker den første gylne leseopplevelsen. Første gang med lommelykt under dyna, første gang med tomhet etter at siste side var bladd om, første kjærlighet. For meg var det Ringenes Herre da jeg var elleve. Jeg likte godt å lese bøker før den tid også, men Ringenes Herre forandret meg som leser. Jeg lengtet etter mer. Iherdig lette jeg etter litterære univers som føltes ekte, som jeg kunne forsvinne inn i, ikke ulikt heltene i portalfantasy.
Det seier Tone Almhjell, som vart medlem i NBU nå i vår. Ringenes Herre er ein grunn til at ho valde å skrive for barn og unge.
— Nå er ikke Ringenes Herre myntet spesifikt på barn, men den passer for dem som er villig til å gå gjennom portalen, slik jeg tror mange lesere i alderen 9-13 er. De er utforskere og eventyrere, og de har ofte mer litterært mot enn mange voksne. Jeg skriver for dem, så kan vi dra på eventyr sammen.
Tone Almhjell har skrive to fantasyromanar for målgruppa 9-13, Vindeltorn (2013) og Maretorn (2016).
— Jeg skriver også på engelsk. Bøkene er klassisk portalfantasy og foregår i en verden hvor alle dyr som har blitt elsket av et barn lever videre etter døden. Men neste prosjekt, som fremdeles er i utkastfasen, skifter jeg beite til nabojordet, nemlig fantasy for ungdom.
— Kvifor ville du bli forfattar?
— Egentlig ville jeg bli astronaut, helt til jeg leste i Illustrert Vitenskap om oppkast i vektløs tilstand. Etter det ville jeg bli arkeolog, superhelt, professor i gammelengelsk, journalist. Det siste ble det også noe av. Jeg ønsket meg en jobb der jeg kunne skrive, men det falt meg ikke inn at å skrive bøker var et alternativ før jeg begynte å intervjue forfattere. Etter fem år som journalist skjønte jeg at det var fantasy jeg skulle skrive, ikke intervju. Så jeg sa opp jobben, solgte leiligheten og satte i gang. Litt vel optimistisk, kanskje, men det visste jeg heldigvis ikke da.
— Er det noko sak du er spesielt opptatt av som forfattar?
— Når jeg skriver, har jeg ikke noen agenda utover å dra på eventyr med leserne mine. Eventyr er selvsagt dødelig alvor og en utmerket arena for å grunne over både evige og mer umiddelbare spørsmål. Hva vil det si å miste noen, å tilgi noen, å redde noen? Hva i all verden skal vi gjøre med alle skyggene som bare vokser seg lengre og lengre for hvert år? Men hvis jeg skal peke på en konkret sak, må det være hvordan vi mennesker behandler de andre vesenene vi deler planeten med. Det betyr ikke at jeg gjør alt riktig selv eller sitter med noen fasitsvar. Men alle spørsmålene skinner nok gjennom i historiene mine.
— Kva likar du best å gjera når du ikkje skriv?
— Når jeg ikke skriver, liker jeg diverse kombinasjoner av mat/drikke, nerderi og folk. For eksempel vafler, film og ungene mine. Eller kaffe, Star Wars-sitater og søsknene mine. Eller kake, plott og kjæresten. Jeg kan spise en hel kake uten å bli kvalm, det er superevnen min. Jeg liker også å snakke med nabokattene ut gjennom vinduet. De synes nok jeg er litt merkelig, men grei.
— Kva forventningar har du til NBU?
— Jeg er allerede glad i NBU, som støtter forfatterskap både med penger, råd og kjærlighet. Fellesskap er viktig. Det føles godt å stå sammen med noen, særlig i et yrke hvor man jobber alene mesteparten av tiden.