Bobbie Peers (Foto: Niklas Lello, Aschehoug)
Bobbie Peers er ny medlem i NBU i høst. Han debuterte som forfatter med Luridumstyven i 2015. Boka ble en stor suksess; fikk strålende anmeldelser, vant Arks barnebokpris og Bokslukerprisen og er foreløpig solgt til 36 land.
– Jeg var et relativet nysgjerrig barn og eneste måten å slukke den tørsten vår å gå på biblioteket. Noen ganger skulket jeg også skolen og gikk til biblioteket. Jeg var fullstendig hekta på kunnskapsbøker, samme hva egentlig, så lenge det føltes som et nøkkelhull jeg kunne kikke gjennom og ut i den store verden. Så, etter hvert som jeg ble eldre fikk jeg øynene opp for fiksjon. Var litt sånn umettelig. Lånte i overkant mye bøker med meg hjem og var ikke alltid like flink å levere tilbake i tide. Det ble en del sniking mellom reolene for at bibliotekaren ikke skulle se meg og gi meg huden full pga alle bøkene jeg hadde liggende hjemme, forteller Bobbie Peers.
– Hvorfor ville du bli forfatter?
– Har alltid hatt stor formidlingstrang. Jeg var nettopp rundet ti år når jeg bestemte meg for at jeg skulle leve av å lage tegneserier når jeg ble stor. Etter hvert beveget jeg meg over til film og manusforfatteri og midt i livet begynte jeg å skrive bøker. Jeg var et ganske rastløst barn, og sikker ikke den letteste eleven å ha med å gjøre på skolen. Og egentlig ikke så veldig skoleflink. Forstod aldri hvorfor jeg plent måtte gjøre akkurat det lærere ville at jeg skulle gjøre, spesielt ikke når det fantes så mye annet interessante greier der ute. Jeg forlot grunnskolen med en ide om at jeg ikke var så flink. Og at det å skrive bøker var noe man måtte være skoleflink for å gjøre. Derfor ble jeg etter hvert trukket mot det å skrive filmmanus. Da er det ikke teksten som er viktig, men historien. Etter hvert kom jeg til et punkt hvor historiene mine ble for store for film (budsjettmessig). Da var bøker et naturlig neste steg. Der koster det like mye å skrive om en som skreller en banan, som noen som reiser til mars med en flåte på tusen romskip. Med bøker trenger man ikke å tenke på produksjonskostnader, og det passer meg veldig bra.
– Hvorfor skriver du for barn?
– Har ikke noe konkret svar på det. Men jeg har selv barn i målgruppen. Dessuten har jeg alltid likt å se historier gjennom barns perspektiv. Uansett hvilken historie man jobber med, så kan den bli ekstra magisk sett gjennom et barns øyne. For en femåring kan en tur på butikken være like spennende som en safaritur, og det er gøy synes jeg.
– Har du ein rød tråd eller fellesnevner gjennom forfatterskapet ditt?
– Nå har jeg jo ikke skrevet bøker så lenge. Men kombinert med alle årene jeg har jobbet med tegneserier, film og filmmanus så er vel skråblikk en fellesnevner. Å se historien gjennom den som er annerledes. Føler seg tilsidesatt eller er svakere. Jeg liker å ta sjanser med historiene mine. Blande normale og unormale ting. Kombinasjoner er interessant. Jeg liker å være på lag med outsideren.
– Er det noe du er spesielt opptatt av som forfatter?
– Nå er vi litt tilbake til biblioteket og meg som barn. Den følelsen det var å komme inn på biblioteket og være omgitt av bøker. Et uendelig potensiale. Og det er denne følelsen jeg håper å kunne gi videre til andre barn. Vekke en leselyst. En trang til å utforske videre. Jeg får ofte høre fra foreldre og lærere at bøkene mine inspirerer ikke-lesende barn til å lese. Da blir jeg glad! Da har jeg gjort jobben min.
– Hva liker du best å gjøre når du ikke skriver?
– Har tre barn. Når jeg ikke skriver går det for det meste i diverse familieaktiviteter. Finner mye inspirasjon og glede der.
– Hvilke forventninger har du til NBU?
Det er fint å være et sted hvor man vet at både forfatterens og leserens interesser blir ivaretatt. Å opprettholde og pleie de neste generasjonenes leselyst er en viktig jobb. Spesielt i en tid hvor bøker møter stor konkurranse av mer passiv underholdning fra mobiltelefoner og nettbrett.