Gudrun Skretting (foto: Niklas Lello, Aschehoug)

Navn: Gudrun Skretting

Alder: 46

Debutbok: Anton og andre uhell

 

– Hva betydde bøker for deg i oppveksten?

Jeg var så heldig å bli lest mye for som barn, så bøker og litteratur inngår i mange gode barndomsminner. Min fars latterhikst da Emil låste far sin inne i Trissebua, min mor med gråten i halsen da Heidi vendte hjem til bestefar på heia. Jeg tror egentlig ikke jeg kan få sagt sterkt nok hvor viktig dette felleskapet har vært for min kjærlighet til bøker.

Gjennom hele oppveksten elsket jeg å drømme meg bort, både i historier, tegning og musikk. Ikke at jeg hadde noe å flykte fra, men likevel foretrakk jeg nok rett som det var bøkene framfor venner. De var rett og slett mer spennende.
Fortsatt trekkes jeg lett inn i en historie (jeg hopper gjerne inn midt i en film) – og ser altfor ofte dårlige filmer til endes. Med bøker er jeg heldigvis litt mer selektiv.

 

– Hvorfor ville du bli forfatter?

Det hele begynte vel egentlig med at jeg skulle skrive julebrev, mens mannen min skulle henge opp en lampe. Og for å si det sånn: Det gikk litt bedre med julebrevet enn med lampen. Så etter den gang ble det en slags tradisjon at jeg hver jul skrev en historie om familiens morsomste tabbe i året som gikk.

Nå har vi omtrent like mange tommeltotter, mannen min og jeg, men av en eller annen grunn har han det største talentet for de spektakulære tabbene. Derfor kan man vel si at jeg startet min litterære karriere med å drite ut mannen min. Hver jul.

Men ettersom slekt og venner moret seg over skriveriene mine, begynte jeg etterhvert å leke meg med tanken på å skrive en hel bok. Likevel tok det lang tid før jeg bestemte meg for å søke på Norsk Barnebokinstitutts forfatterutdanning.

Hvorfor? Fordi jeg liker å dikte opp historier. Jeg liker i det hele tatt dette å forme – enten det er musikk eller ord. (Her må jeg kanskje nevne at jeg også er musiker.) Og så liker jeg å få folk til å le.

 

– Hvorfor skriver du for barn og/eller ungdom?

Helt fra jeg fikk ideen om å skrive bøker, har det vært barn og ungdom jeg tenkte på. Egentlig reflekterte jeg ikke så mye over hvorfor. Men nå, etter å ha vært rundt omkring og snakket med skoleelever om bøkene mine, vet jeg at jeg har verdens skjønneste lesere. Kloke, flotte unger som det er en ære å skrive for – og å bli lest av.

 

– Har du en rød tråd eller fellesnevner gjennom forfatterskapet ditt?

Nå har jeg jo bare skrevet to bøker, men … humor, og kjærlighet for karakterene mine, kanskje? Selv om noen synes jeg er skikkelig slem som utsetter Anton for så mange pinlige situasjoner.

Jeg har vel også et ønske om å formidle noe medmenneskelig på en eller annen måte. Og så liker jeg å la Anton undre seg over smått og stort på sitt noe veslevoksne vis.

Muligens har jeg også en forkjærlighet for nerder.

 

– Er det noe du er spesielt opptatt av som forfatter?

Tematisk sett er jeg egentlig opptatt av ganske mye. Derfor planlegger jeg å skrive mange bøker!

Men ellers bruker jeg mye tid på at språket skal klinge bra, at det skal være noe musikalsk i det, på en måte. (Om andre opplever tekstene mine slik, er en annen sak.)

 

– Hva liker du best å gjøre når du ikke skriver?

Jeg er egentlig utdannet pianist, så det hender jo at jeg spiller litt piano …

Ellers liker jeg å gå langsomt på ski (vinter) og å bade (definitivt sommer), høre på Abels tårn på radio, og å se naturprogrammer på tv. Og så elsker jeg å henge med de tre ungdommene jeg har i huset. Og faren deres.

 

– Hvilke forventninger har du til NBU?

Jeg har jo ikke rukket å få så veldig god kjennskap til organisasjonen ennå, men fra utsiden virker det som om NBU gjør skikkelig mye bra, både for forfattere og lesere. Jeg gleder meg over å ha blitt medlem.