Bologna Book Fair er verdens største barnebokmesse. Her møtes kjøpere og selgere av barnebokrettigheter noen hektiske dager hver vår, og det er store haller med paviljonger og stands fra forlag fra hele verden.
Av: Bjørn F. Rørvik
Under bokmessa er det kjøp og salg av rettigheter mellom forlag fra ulike land. (Foto: Bjørn F. Rørvik)
De nordiske landene har denne gangen sitt eget lille areal på feltet A51, et stykke nede i den ene store messehallen. Hvis man svinger til venstre gjennom vrimmelen når man kommer inn og følger det røde gulvteppet nedover langs glassveggen, ser man etter en liten stund skiltet med Norway og Nordic Countries. Her er hyller med bøker og navn man kjenner igjen; her sitter representanter for Cappelen Damm Agency, Oslo Literary Agency, Magikon, Gyldendal og NORLA og litt lenger inn Carlsen, Ena og Egmont. Rights and Brands er der med alle mummitingene sine, Lilla Piratförlaget har kapret et knøttlite hjørne med bord og tre stoler, og danskene fra Høst & Søn har egen disk og sjokolademus i plastkopp.
Agentene har forberedt seg til messa lenge, de har laget fine kataloger og brosjyrer og fylt ringpermen sin med avtaler. Nå er både neglelakken og bøkene på plass, og de er i sitt ess. Det går i ett med møter fra ni til fem, en halvtime på hvert møte. I tillegg kommer flere interesserte spontant innom og ber om en avtale – kanskje har de oppdaget noe på hylla, bladd i katalogen eller hørt snakk om ei spennende bok.
Selgerne sitter stand by ved bordet sitt, og så kommer representantene fra utenlandske forlag til avtalt tid og slår seg ned, en eller to stykker. Det blir som speed-dating, men ofte mellom gamle kjente, for her er erfaring og tillit ofte det beste utgangspunktet. Det gjelder å levere varene, å vite hva den andre vil ha og ikke kaste bort hverandres tid. Det er morsomt å stå litt på avstand og følge med, se selgeren som smiler og gestikulerer, kundens litt avmålte blaing, men av og til også begeistrede blikk tilbake, smil og nikk og fingre som peker. Det er gøy å se når kjøpere ikke klarer å legge fra seg ei norsk bok og til slutt må få den med seg under armen når de går videre.
Aschehoug viser fram boktitlene de håper å få solgt til utenlandske forlag. (Foto: Bjørn F. Rørvik)
For mens kjøperne, som gjerne er redaktører fra andre forlag, går fra bord til bord og kan fråtse på hele messeområdet, har ikke agentene mye tid til å se seg om. Dobesøk og kaffe må vente til kvelden. Men de norske var fornøyde med plasseringen i år, nær vindusrekka. Da fikk de lys og sol inn, og med litt flaks også en rask pust av frisk italiensk vårluft ute på plassen mellom hallene, hvis noen ikke dukket opp til avtalt tid.
Det er få salg som gjøres direkte på messa. Redaktørene må få tilsendt prøveoversettelser og bøker, sikkert vise fram godbitene de har funnet for resten av redaksjonen og få tommel opp eller ned. Kanskje er ikke hjemmeredaksjonen like begeistret. «Er den virkelig noe for oss? Har vi ikke en egen serie allerede som ligner litt for mye? Hvorfor tok du med deg denne, egentlig? Er ikke tegningene litt for … eh, utradisjonelle?»
Da gjelder det å argumentere, ha en «hook», noe å forsvare messefunnet sitt med. Kanskje har boka vunnet en pris, kanskje har den solgt godt i andre land, kanskje skal den bli tv-serie, kanskje det er en «ny Harry Potter» – bare helt annerledes?
Ute i solveggen mellom hall 21 og 22 er messelivets pauserom. Der sitter Ragnar Aalbu og forklarer hvordan man bruker en piperenser, Bente fra Samlaget benytter sjansen til å ta av seg skoene litt, Alice Lima de Faria og studievenninnene fra Konstfack sitter i en ring og spiser italiensk is og noen har fått tak i et plastbrett med Black Tiger sushi.
I halv to-tida kommer messetrettheten plutselig over en. Beina blir tyngre, bøkene bare står der, man ser ikke lenger enkeltbøker, bare et slags vagt firkantmønster av forsider som skimrer fjernt på vegg etter vegg etter vegg. Den ene boka glir over i den andre, man blunker litt og går halvhjertet mellom paviljongene. Korea, Argentina, Ungarn, Russland. Nei, ingen ting frister nå, selv ikke de lekreste franske billedbøker klarer å lokke deg bort for å bla.
Da er det på tide å ta seg en god pause, eller rett og slett sette seg på rutebuss 28 inn igjen til Centro Città og gamlebyen i Bologna, med sine overbygde fortau, smale gater og helt vanlige folk uten bøker og kataloger i hendene.
Eller kanskje man skulle gjøre noe helt annet. For eksempel ta en tur til Ferrarimuseet?