NBUtipset.no har fokus på lesestartbøker nå i april 2018. Det blir intervju med i alt fire forfattere som har både bred og lang erfaring med å skrive og å illustrere for dette formatet. Andre forfatter ut er Karin Kinge Lindboe:
Navn: Karin Kinge Lindboe
Født: 16. mars 47, Oslo
Alder for forfatterdebut: 45
Årets bok: Lucas Jackson
Fem kjappe:
Møtet med en leser/tilbakemeldingen jeg aldri glemmer…
Hun sovnet, jenta i klasserommet, da jeg leste Stella. Stella handler om døden, om å miste sin beste venninne i kreft. Elevene ba meg om ikke å vekke henne. ”Hun har akkurat mistet bestemoren sin,” sa de, etterpå. ”Hun har ikke sovet på lenge. Hun bare gråter. Boken din var nok bra for henne.”
Akkurat nå leser jeg …
Nå leser jeg bare manuset mitt om Lucas Jackson, er inne i siste runde med språkvasken. Og så har jeg akkurat begynt på Leif Bulls nye fagbok om Edward Munch for barn og ungdom.
Boken som forandret livet mitt …
Det må være Kristin Lavransdatter. Vakre, vanskelige, viljesterke og varme Kristin. Møte med en kvinnes sensualitet som vedkjente seg den og trosset faren for å gå sin egen vanskelige vei, ung og uerfaren som hun var.
Ellers var det nok Tarzan-bøkene. Ville gjerne opp i trærne og bli venner med apene. Kjøpte meg Tarzan-bukse og var god til å klatre.
Den boken jeg ønsker det var jeg som hadde skrevet …
Mio, min Mio. Jeg har lest Mio, min Mio for egne barn og barnebarn og i alle klasser jeg har hatt opp gjennom årene. Da hadde jeg dem i en åndeløs, magisk stund. Mio som rekker frem hånden for å få tak i Jum Jum der de redde og små klatrer inne i ridder Catos borg. Og han får tak i en hånd. ”Men det var ikke en hånd. Det var en klo av jern.” Fremdeles reiser hårene i nakken seg når jeg leser disse setningene. Det skjer alltid med dem som hører på også. Astrid Lindgrens magiske verden som treffer hjertet og hodet. Ja, skulle gjerne ha skrevet den boken.
Boken jeg gjerne gir i gave …
Når jeg gir bort bøker til nye barn i familien eller nye vennebarn, blir det ofte Så rart, de underfundige og evigvarende diktene til Inger Hagerup. Ellers har jeg gitt bort mange av Arne Svingen.
– Hadde du noen tanker eller forhold til lesestartbøker før du begynte å skrive den typen bøker selv?
Som lærer hadde jeg vært borti lettlestbøker som lesetrening for barn med dysleksi eller andre former for lesevegring. Jeg gremmet meg ofte over dårlig historier og språk som lugget, bøker som som skulle inspirere til leseglede og som faktisk fungerte motsatt. Dette er jo noen år siden, selvfølgelig. Da tenkte jeg at dette kunne jeg gjort bedre selv. Nå er det ikke sånn lenger, heldigvis, mange frodige, morsomme og intense lettlestbøker som er små opplevelsesgaver til leseren.
– Hva var det som gjorde at du ville skrive lesestartbøker?
Jeg ble refusert, hadde skrevet en ungdomsroman jeg var godt fornøyd med, men forlaget ville ikke ha den. Sank dypt. Begynte å leke med tanken om å skrive kort, og godt! Har en sønn med dysleksi som alltid slet med lange tekster da han var liten. Så dukket Sam opp i hodet mitt. Og denne lille grisen som ble borte, vill som den var. Jeg tenkte at jeg måtte skrive en historie, at språket skulle være godt, men enkelt, og at dette ikke skulle gå utover kvaliteten. Ikke så lett som jeg trodde. Språket måtte flyte og fange. Også kom heldigvis Elisabeth Moseng med sine illustrasjoner. Hun er jo blitt Sam og etter hvert Noa, kan ikke se dem for meg uten hennes strek. Dessuten er det morsomt å skrive disse bøkene. Jeg gleder meg over prosessen, leser høyt, plukker fra hverandre, skriver om igjen og holder på. Sånn kan man vri og snurre mye mer enn i en vanlig roman, alt blir så synlig og tett.
– Er lesestartbøkene viktig litteratur? Hvorfor/hvorfor ikke?
Lettlest bøker er viktige fordi barn faktisk leser dem, og de leser med glede. De blir flittig lånt ut både på biblioteket og i klasseromsamlinger. Kjente illustratører løfter opplevelsen. Bøkene er overkommelige, og for dem som sliter med å lese en bok, så har de faktisk lest en hel bok når de har kommet seg gjennom. Kvaliteten på bøkene har blitt så mye bedre, ungene kan smake på språk og kjenne rytme her også. Dessuten har de fleste bøkene en historie som fenger, som gir en opplevelse, noe å fortelle en annen om etterpå.
– Hvorfor tror du lettlestbøker har rykte som uviktig litteratur?
De kan kanskje bli venstrehåndsarbeid, at forfatteren tenker at det er greit å produsere en liten tekst, at det er lettjente penger. Da gjelder det å ha et seriøst forlag i ryggen, som er like engasjert i lettlestbøker som forfatteren, og en redaktør som kaster seg kritisk og engasjert over teksten og ikke lar deg slippe unna med lettvintheter og dårlig språk. I mangfoldet av lettlestbøker bærer de fleste nettopp preg av gode redaktører. Så heia lettlestboka!
– Alle dine lesestartbøker i serien Lesehesten handler om Sam. Hvem er Sam, og hvordan dukket han opp i hodet ditt?
Sam ble den gutten som samlet opp så mange små eventyrlystne gutter og jenter som jeg har kjent, inklusiv meg selv. Han minner jo litt om mine egne barn, og jeg vet liksom hva han kommer til å finne på. Så treffer han Noa, han trengte en venn å finne på ting med. Han ringte på, inne i hodet mitt, en dag Dessuten har Elisabeth Moseng gjort noe lurt, guttene har trekk og ansiktsfarge som gjør at det ikke er helt tydelig hvor de kanskje kommer fra. Barn kan legge inn seg selv uansett etnisitet.
– Hvorfor valgte du å skrive om Sam i dette formatet?
Det er viktig med korte tekster for mange barn. Sam passet inn i en kort tekst.
– Er det noen forskjell i hvordan du jobber med en lesestarttekst og andre bøker?
Jeg bruker kortere tid på en lesestarttekst; nå har jeg holdt på over et år med boka jeg skriver nå. En historie om Sam og Noa kan plutselig dukke opp, som alle historier, mens jeg går tur med bikkja i min vakre furuskog. Da kan jeg gå rett hjem å skrive den ned på en kveld, hele historien, noen ganger. Det er jo deilig, og så begynner filing og pirking og høytlesing der også, som i alle bøkene mine. Men det tar jo ikke så lang tid å lese igjennom, eller arbeide seg ferdig med.
– Hvordan vet du at du har en god idé til en lesestartbok?
Jeg kjenner jo når en historie ikke vil slippe meg. Når Sam og Noa dukker opp i furuskogen og vil være med på turen. Det er like moro hver gang. Ofte er det et dyr som gir meg en idé, et dyr som de møter, en humle, en gris, en kanin eller hoggorm, og noen ganger er det selvfølgelig mine egne minner fra meg selv eller ungene mine. Det er en god ide når ideen insisterer, ikke slipper. Dessuten merker du jo fort når du leser for ungene hva de er opptatt av og når interessen plutselig ikke er der lenger.
– Har du vært på turneer med Sam-bøkene? I så fall, hvordan er responsen i målgruppa?
Har hatt diverse oppdrag med Sam og Noa, men ikke turné. Men det er alltid morsomt, for de fleste steder jeg har vært, kjenner de Sam og Noa fra før. Bibliotekarer forteller om godt utlån fra bibliotekene. Bøkene er fine å fortelle fra og snakke om, og det blir alltid mange spørsmål. Nå er jo også Elisabeth Mosengs illustrasjoner med på skjerm, og de høyner opplevelsen for oss alle!
– Hvordan er det med oppmerksomheten rundt Lesehesten-bøkene sånn ellers? Opplever du å bli anmeldt og intervjuet om de bøkene, eller er kulturjournalister og kritikere uinteressert i denne delen av forfatterskapet ditt?
Ikke mye oppmerksomhet, synes jeg. To Sam og Noa-bøker er blitt oversatt til svensk, og to skal komme ut på Færøyene, og det viser jo at det er interesse for lettlestbøker. Flere forlag har brukt deler av bøkene i lesebøker til bruk i skolen. Skoler vil ha besøk, og bibliotek, men ellers er det veldig stille, i hvert fall rundt mine lettlestbøker.
– Burde journalister og kritikere bry seg mer om denne typen litteratur eller er det greit at den stort sett går under radaren?
Jeg synes lettlestboken skal bli diskutert og bli anmeldt. Dette er ofte den første boken barn leser selv, da burde det være debatt om kvaliteten på disse bøkene, om vi er gode nok til å være denne leseunnfangelsen verdig. Hva serverer vi egentlig de yngste leserne våre? Er det greit bare å sitte der med en bok, liksom?
– Kommer du til å skrive flere bøker i dette formatet? Hvorfor/hvorfor ikke?
Ja, jeg liker godt å skrive disse små historiene. Nå har jeg skrevet om gutter. Kanskje det ikke blir flere Sam og Noa-historier? Jeg ville gi guttene noe å identifisere seg med. Heldigvis er det mange jenter som kjenner seg igjen i Sam og Noa også. Jeg har jo stort sett skrevet om sterke jenter i bøkene mine, og det var deilig å skrive om to gutter. Men nå er det noen jenter som står på lur, tror jeg. Noen har begynt å fnise litt ondskapsfullt bak furutrærne. Hvorfor gjør de det?
Et siste kosespørsmål:
– Hvilken norsk barne- og ungdomsbokforfatter har betydd mest for deg og ditt forfatterskap?
Nå spør du vanskelig! Jeg har sittet i det Litterære råd, og det beste med å sitte der var jo nettopp alle de uventete og herlige bøkene jeg fikk lese. Det er ingen spesiell forfatter, det er flere stemmer som har inspirert og berørt meg.