NBUtipset.no har fokus på bøker om dyr i dyreunivers nå i mai 2018. Det blir intervju med i alt fire forfattere som har bred og lang erfaring med å skrive og å illustrere bøker med dyr i hovudrollene. Ragnar Aalbu er tredje forfatter ut:
Navn: Ragnar Aalbu
Født: 10.09.66 i Oppdal
Alder for forfatterdebut: 38
Årets bok: Hakk o ve
Fem kjappe:
Møtet med en leser/tilbakemeldingen jeg aldri glemmer …
På et skolebesøk var det en gutt som spurte om jeg også har skrevet bøkene til Roald Dahl. Haha.
Akkurat nå leser jeg …
Ingenting. Når jeg er i innspurten på egen bok, som nå, orker jeg ikke å lese.
Boken som forandret livet mitt …
Jeg kommer aldri på hva jeg skal si når jeg blir spurt om slikt. Ikke før det er for sent.
Den boken jeg ønsker det var jeg som hadde skrevet …
Selvbiografien til Jens Stoltenberg. Bare på grunn av royaltyavtalen hans.
Boken jeg gjerne gir i gave …
Jeg kjenner mange som skriver barnelitteratur, men vet lite om hva de egentlig holder på med. Det er delvis bevisst: jeg liker å surre med mitt eget uten å vite så mye om andre, i tilfelle noe farger av. Men det er også en dose sløvhet, kanskje. Det første høres bedre ut, så jeg holder en knapp på det.
Jeg gir oftest bort voksenbøker. Når jeg nå har vært inne på selvbiografier har jeg lyst til å nevne Torolf Elsters Veien jeg vandret. En slags parodi på en selvbiografi. Han sa selv noe sånt som at alle selvbiografier burde hete Hvordan jeg ble så flink. Boka hans starter med følgende: “Etter sterke overtalelser har jeg gått med på å utgi et bind med erindringer. Før overtalelsen hadde jeg tenkt meg to bind.” Haha. Denne er ikke så lett å finne lenger, siden den kom i 1984. Så en mer aktuell bok er Nina Lykkes roman Nei og atter nei. Den likte jeg veldig godt, og har gitt den bort til flere. Ellers har jeg gjengangere som Ragnar Hovland og Nicolai Houm. Arnfinn Kolerud, der koker det godt under topplokket. Vigdis Hjorth! Hun har jo tatt helt av. Jeg glemmer helt sikkert noen, når jeg først bega meg inn på å nevne navn. Jeg liker å gi bort mye annet også, det spørs litt hva jeg tilfeldigvis ramler borti akkurat den dagen. Kanskje noe er på salg, det er heller ikke dumt. Men jo, jeg må nevne at jeg selvfølgelig ser mottakeren an. Det er ikke alle som trenger Tem din indre gremlin, for å si det sånn.
Du har skrevet både om mennesker og dyr. Hvordan finner du frem til rett menneske eller dyr til historiene dine?
Det starter ofte med utgangspunkt i noe jeg har drodlet eller tegnet i en skissebok, en karakter, en ansikt, et hode. Historien kommer ofte etterpå, men ikke alltid. Det hender at jeg har en historie, en scene eller en situasjon først. Da må jeg ha audition på karakterer. Jeg har ikke noe system, det er veldig forvirrende, hvert år surrer jeg rundt og finner verken hode eller hale på ideene den første tiden.
Hvilket dyr er det særeste du har skrevet om?
Kanskje det jeg arbeider med nå; en hakkespett. Men jeg er ikke veldig sær i dyreveien.
Hvilket dyr/fugl/insekt mener du er det mest oversette i dyrelitteraturen?
De stygge dyrene, kanskje? Det er mest fornuftig av forfattere å jobbe med pene og sympatiske dyr. Man vil jo at hovedpersonen i ei bok skal vekke leserens sympati eller en form for identifikasjon. Da flesker man ikke til med sånne psyko-fjesede nakenrotter eller andre raringer fra evolusjonens snuskete bakgater. Men jeg kjenner folk som sannsynligvis er i stand til å lage en fin bok om nakenrotter også.
Er det lettere å skrive morsomt med dyr i hovedrollene i stede for mennesker?
Ja, det tror jeg. Dyrenes forskjellige ytre gjør dem tydelige som typer, pluss at de tilfører avstand – de gjør det åpenbart at historien er en slags fabel. Virkelige dyr har jo ikke snekkerbukser, snakker i telefonen, tar trikken. Men i bøker kan man blande folk og dyr fritt, det synes jeg er morsomt.
Hva er det som gjør at dyr egner seg så godt til å fortelle en historie?
Nettopp det at de er tydelige typer. Altså; man tillegger dem menneskelige egenskaper ut fra utseende, navn, fysiske attributter, men de er symboler på menneskelige egenskaper. Elefanter egner seg til å være store, tunge, treige. Flodhester likeså. Røyskatter passer bedre til å være utålmodige, raske, masete. Mye av dette er klisjeer. Og de fungerer, selvfølgelig.
Er det noen historier som IKKE passer for dyr?
I prinsippet tror jeg ikke det.
Men alt kommer jo an på hva en vil med historien.
Hvordan en vil at den skal leses.
Blir historien mer ufarlig med dyr i hovedrollene enn med mennesker?
Jeg tror dyr forsterker fabelelementet i en historie, historien blir symbolsk, fjerner seg fra det virkelighetsnære. Når dyrene tilfører denne fabelaktige avstanden, gjør de kanskje at temaene ikke blir så påtrengende. Men de er jo ikke nødvendigvis mindre til stede av den grunn.
Føler du at historiene dine som handler om dyr blir tatt på alvor av kritikere?
Om jeg ikke blir tatt på alvor, er det i hvert fall ikke dyrenes feil. De profesjonelle kritikerne klarer etter min erfaring stort sett å se både det som skjer på overflaten og underliggende lag, de ser det meste. Av og til mer enn jeg selv har sett.
Blir din neste bok om mennesker eller dyr?
Den blir om en hakkespett som får beskjed av legen om at han må omskoleres.
Han har hodepine etter all hakkingen.
Et siste kosespørsmål:
– Hvilken norsk barne- og ungdomsbokforfatter har betydd mest for deg og ditt forfatterskap?
Roald Dahl. Han er norsk så det holder, håper jeg. Neste gang noen spør meg om jeg har skrevet hans bøker, skal jeg svare ja. Kanskje det vanker royalties? Jeg kan jo i det lange løp ikke leve av å ha skrevet Jens Stoltenbergs selvbiografi.
Dyr i arbeid. (Illustrasjon Ragnar Aalbu)