Foto: Torkil Storli

Namn: John Olav Oldertrøen

Alder: Huff, snart 49 …!

Debutbok: Isilds Vrede (2016)

 

Hva betydde bøker for deg i oppveksten?
Svært mye. Mine første bokminner var da mor og far leste for meg fra Mitt Skattkammer. Jeg ble overbevist om at det virkelig fantestroll og skrømt. Selv knekte jeg lesekoden med Donald (leser fortsatt og er en ihuga samler), deretter Hardy-guttene og Morgan Kane, før en eldre bekjent stjal farens midnattsgrøssere og solgte dem til meg for hardt ervervede penger. Så kom ungdomstiden med kjæreste og inspirasjon til å følge med på Isfolket, før jeg fikk et brutalt møte med sosialrealismen da jeg gav meg i kast med Bjørneboes trilogi. Det var da jeg forstod at litteraturen også gav budskap og at språk virkelig kan inneha kvaliteter. Takket være eventyrene som ble lest for meg da jeg var et knøtt ble litteraturen allerede fra unge år svært viktig for meg, og slik har det fortsatt. Det finnes ingen bedre virkelighetsflukt.

Hvorfor ville du bli forfatter?
Som fersk tenåring hadde jeg en våt drøm om at også jeg en gang skulle bli en like dyktig leverandør av røverhistorier. Så jeg lånte fars skrivemaskin og lot fantasien få utløp. Jeg jobbet også litt, slik at jeg fikk råd til å kjøpe min egen skrivemaskin, elektrisk, til og med. Hele tiden med Roald Dahl i mente, der han satt bak Chippendale-skrivebordet og introduserte historiene sine: Slik ville jeg også en gang ha det – jeg ville dele de sprø ideene mine med alle! Mitt første manus leverte jeg som 16-åring. Og min første refusjon, med en bloddryppende konsulentuttalelse, fikk jeg som 17-åring. Den sved. Og den er rammet inn og henger på veggen i skrivehula mi. For konsulenten hadde rett: Å skrive er blodig alvor. Man må satse alt.

Hvorfor skriver du for barn og/eller ungdom?
Den første boka skrev jeg for sønnen min. Hovedpersonen i denne boken, den neste, og den siste som kommer i høst – i det som er blitt en trilogi – er fortsatt sønnen min. Han heter det samme, han har den samme utviklingen i alder, og han er en sann protagonist.

Man skal aldri skrive noe man ikke selv ville ha lest, det må være ærlig, og den første boka mi ble til under dramatiske livsomstendigheter. På godt norsk falt grunnfjellet sammen, og jeg forsøkte å rette på dette med litterære verktøy. Et tap kan omskapes til noe positivt i litteraturen, og dermed fikk historien en ekte sjel som jeg kunne stå ved. Det er ekstremt krevende å skrive for barn og ungdom, for man må kjenne målgruppen og ha en idé om hva som betyr noe for dem. Likevel er det slik at det som virkelig er viktig er arketypiske verdier som er uavhengig av generasjoner. Bare det å kunne ha bidratt litt til å forme fantasien til de som kommer etter oss er en belønning som er ubetalelig.

Har du en rød tråd eller fellesnevner gjennom forfatterskapet ditt?
Jeg vil gjerne at en historie skal være dramatisk, både på et ytre og på et indre plan. Samtidig har jeg en kongstanke med skrivingen min: Jeg vil svært gjerne bidra til at flere gutter leser bøker. Gutter henger langt etter og risikerer å bli emosjonelle analfabeter. Noe av årsaken til det tror jeg er den pastellfargede tematikken som finnes i mye av samtidslitteraturen for barn og unge. Gutter trenger action. Det må stå mer på spill enn bare følelser, selv om det naturligvis også er viktig. Hittil har jeg utfoldet meg med fantasy med norrøn mytologi som et bærende element. Til høsten kommer trilogiens ende, Hels Nidinger, og etter den tar jeg et foreløpig farvel med fantasy som sjanger. Nye prosjekter er naturligvis for lengst igangsatt, men essensen har jeg likevel tatt med videre, og det samme med kongstanken: gutter må lese mer. Da må man knekke koden og skrive på en måte som også får guttene til å ville lese.

Er det noe du er spesielt opptatt av somforfatter?
Jeg er svært opptatt av å ha et godt språk, og jeg liker å dele av alt jeg har ervervet meg av mer eller mindre nyttig informasjon – transkribert i form av skjønnlitterære historier. Det aller viktigste for meg at er bøkene mine blir lest, og aller helst mest av den målgruppen den er ment for. Jeg prøver ikke å være belærende eller pragmatisk moralsk når jeg skriver, men vil i stedet lage bilder som gjør leseren i stand til selv å smake på alternative ideer og forklaringer på dogmer og etiske problemstillinger. Jeg har ingen tro på at simplifisering er viktig i litteraturen, spesielt ikke overfor ungdom, men jeg har en tro på at det er viktig å utfordre leserne på en måte som gjør at verdens gråtoner får langt flere farger. Politisk sett er jeg opptatt av at all litteratur skal få konkurrere på den samme arenaen uavhengig av hvilket forlag de har i ryggen, for det må og skal være håndverket og produktet selv, og ikke apparatet bak, som bestemmer hvorvidt en bok får suksess eller ikke.

Hva liker du best å gjøre når du ikke skriver?
Når jeg ikke skriver elsker jeg å lese og ta livet med ro. Når det er høst går jeg inn i en zen-tilstand og rusler rundt i fjellheimen på fuglejakt, noe jeg har gjort hvert år siden jeg var tolv. Jeg elsker også å pusle i hagen og løse praktiske problemstillinger, nyte god mat og god vin og reise de få gangene jeg har anledning til det. Jeg samler på både Donald, gode bøker og edelsteiner (!). Å være i en regnskog er for meg synonymt med paradis. Jeg er ikke noe utpreget ekstrovert menneske og holder en relativt lav profil. Samtidig er det ingen hemmelighet at jeg alltid bærer med meg en liten notisbok, for de gode ideene er flyktige, og de kommer når en minst venter det. Uheldigvis er livet slik at det er ekstremt lite tid til overs, til det er livet for dyrt. Om jeg hadde vært økonomisk uavhengig tror jeg at jeg ville ha skrevet enda bedre og vært ekstremt mer produktiv enn hva jeg er i dag, men det er en drøm, og jeg er og kommer alltid til å være det som gjerne omtales som en håpløs drømmer. Uten drømmene, dør vi.

Hvilke forventninger har du til NBU?
Jeg håper NBU kan være en bitteliten støtte i ryggen, og at de vil bidra til å kjempe for et mer rettferdig litteraturmarked hvor det er bøkenes selvstendige kvaliteter som vektlegges. Det er ekstremt ensomt å være forfatter, men nå, når jeg har fått gleden av å bli med i et stort og særdeles viktig fellesskap av kollegaer, håper jeg at misantropen i meg falmer. Jeg er full av ydmykhet og svært glad over å ikke lenger være helt alene.