NBUtipset.no har fokus på serielitteratur i august 2018 . Det blir intervju med i alt fire forfattere som har både bred og lang erfaring med å skrive bøker i serieformatet. Jørn Lier Horst er tredje forfatter ut:

Jørn Lier Horst
www.nordsveenfoto.no

Navn:Jørn Lier Horst

 Født: 27.02.1970

 Alder for forfatterdebut: 34

 Årets bok/bøker: Triangelgåten (CLUE 12), Detektivbyrå nr. 2 og Operasjon Skipsvrak, Detektivbyrå nr. 2 og Jakten på slottets hemmelighet, Nullpunkt (thriller)

I september kommer også Operasjon Skrotnisse i serien om Detektivbyrå nr. 2, samt kriminalromanen Det innerste rommet.

Til jul kommer juleheftet om Detektivbyrå nr. 2 og Jakten på den grønne votten.

 Fem kjappe:

Møtet med en leser/tilbakemeldingen jeg aldri glemmer …

I 2012 fikk jeg et brev fra moren til ni år gamle Frida, som ville takke meg for bøkene jeg hadde skrevet. Hun fortalte om datterens kroniske sykdom og smertene hun hadde. Helt siden barnehagen hadde smertene vært der, i perioder døgnet rundt. Ingen medisiner hadde virket, så Frida hadde sluttet på håndballen, sluttet å sykle, sluttet å leke. Men når datteren dukkert ned i en bok, forsvant smertene. Hun fløy til en annen verden, løftet av bokstavene og fortellingene, slik nesten bare barn klarer.
Den tilbakemeldingen var på mange måter det som skulle til for å slutte i fast jobb og bli heltidsforfatter. Fram til det tenkte jeg på politiyrket som noe viktig. At det var i den jobben jeg kunne avslutte en arbeidsdag og tenke at jeg hadde gjort verden til et litt bedre sted. Historien om Frida gjorde at jeg forsto hvordan forfatterrollen også kunne være betydningsfull. Nå har Frida blitt en frisk tenåringsjente, men jeg sender henne fortsatt bøker.

Akkurat nå leser jeg …

Chris Tvedt: Bevisets stilling

 Boken som forandret livet mitt …

Den boken som nok har hatt størst inngripen på livet mitt er Henning Mankell sin første bok i serien om Kurt Wallander. Morder uten ansikt. Jeg fikk den av moren min og leste den da jeg begynte på Politiskolen. Det ble en solid introduksjon av politiromanen som litterær sjanger. Etterpå tenkte jeg at en slik politimann som Kurt Wallander – en slik politimann vil jeg også bli. Altså: ikke en desillusjonert, tidvis bitter, kranglevoren, fraskilt og halvfeit etterforsker med en usunn livsstil, men en etterforsker med samvittighet, integritet og menneskelighet, og tro på at han kan være med på å skape en bedre verden – en politimann som kunne utgjøre en forskjell. Slik sett var det Kurt Wallander som staket ut min karrierevei i politiet, fram til den rollen jeg i mange år hadde som etterforskningsleder.

 Den boken jeg ønsker det var jeg som hadde skrevet …

Maria Gripe: Tordivelen flyr i skumringen. En fantastisk fortelling om tre ungdommers mystiske opplevelser, romantikk og overtro. Jeg leste den da jeg var ti, og den har inspirert meg til nå å skrive bøker for den samme aldersgruppen.

 Boken jeg gjerne gir i gave …

Henning Mankells Svenske gummistøvler. Den siste boken Mankell skrev før han døde, kanskje også en av hans beste. Vakkert om det å eldes, om livet og om døden som venter.

 

– Du begynte å skrive krim i for voksne med Wisting-serien, men vi skal prate om dine to superpopulære serier for barn og unge, nemlig Detektivbyrå nr. 2 og CLUE-serien. Hva var det som gjorde at du ville skrive bokserier for barn?

 Som etablert forfatter hadde jeg et ønske om å gjenskape noe av den barnlige lesegleden jeg selv opplevde i starten av tenårene. Det som gjorde meg til forfatter. For meg handlet det om spennende mysteriebøker med Hardy-guttene, Frøken detektiv og De fem. Det var spennende bøker, som ga meg lyst til å lese mer og som ble til et springbrett videre inn i litteraturen.

 – CLUE-serien teller i dag 12 bøker og Detektivbyrå nr 2. 14 bøker + egne aktivitetsbøker. Hvor mange bøker har du planer om å skrive i de to serieuniversene du har skapt?

 CLUE-serien er strengt tatt avsluttet. Da jeg planla CLUE-universet i 2010 så jeg for meg tolv utgivelser, én for hver kalendermåned. I den første boka, Salamandergåten, er handlingen lagt til juni, i neste bok er vi i juli, osv. Med Triangelgåtener vennegjengen kommet til mai året etter, og det gjør både året og serien komplett. Men tretten er tross alt et bedre tall for en krimserie, dermed kommer det en ekstra bonusbok neste år.

I bøkene om Detektivbyrå nr. 2 har vi ingen slik plan, men Hans Jørgen og jeg har et generasjonsperspektiv på det. Det betyr at de som leste de første bøkene da de var barn skal kunne lese nye bøker i serien for sine barn.

 – Hvor mange bøker hadde du planlagt/skissert ferdig før du begynte å skrive seriene?

 CLUE-serien er laget slik at hver bok er en selvstendig historie, mens det er en overhengende historie som går gjennom fire og fire av bøkene. Jeg hadde derfor planlagt de fire første bøkene før jeg begynte å skrive.

I Detektivbyrå nr. 2 kom de to første bøkene ut samtidig. Vi hadde ingen konkrete planer om hva de neste skulle handle om. I dag, etter 14 bøker, vet jeg hva de to neste skal handle om, men har ikke noen lengere plan enn det.

 – Hvordan jobber du fram et univers som kan fungere for å skrive mange bøker fra?

 Jeg begynner med karakterene og bruker identifikasjonsfigurer rettet mot begge kjønn, hvor begge har styrker og svakheter som utfyller hverandre og gjerne går på tvers av normene. I CLUE-serien gikk jeg grundig til verks og laget karakterskjemaer med beskrivelse av utseende, personlighet, styrker, svakheter, favorittfarge og hva de liker å spise. Det er ikke alt som har blitt brukt, men den solide, opptegnede bakgrunnen gjør det lettere å forme karakteren.

Jeg hadde også en veldig bevist tanke på å fortelle historier fra et miljø som var lett gjenkjennbart og føltes familiært for barn i Norge. I bøkene er det også lagt inn kart. Stedet hvor handlingen i CLUE-serien er lagt til finnes ikke i virkeligheten, men er satt sammen av favorittsteder fra min egen barndom. Wigandergården er for eksempel slektsstedet til min familie i Sverige, på Cocheplassen lekte jeg som barn og om somrene gikk vi i land på den mystiske Gjeterøya. Jeg har altså et indre bilde av hvordan stedene og bygningene ser ut.

Ellers er det er strengt tatt ikke å anbefale å ha med et kart i bøkene dersom du har planer om å skrive en serie, for bordet fanger. Kanskje passer ikke terrenget for historien i bok nummer fem.

Da jeg begynt på CLUE-serien hadde jeg også en tanke om at det skulle være noen mer enn spennende historier. Hver bok i CLUE-serien har derfor et filosofisk bakteppe. Esmeraldagåtenhandler for eksempel om Platon og valget med fornuft og følelser. Salamandergåtenhandler om Sokrates og forskjellen på rett og galt. For å løse gåtene må hovedpersonene tenke i samme baner som de gamle filosofene gjorde. Det gir en tematikk til hver bok og en god støtte i skriveprosessen.

 – Hvilke egenskaper bør en god seriehelt eller heltinne ha?

 I mine bøker skal leseren kunne kjenne seg igjen i seriehelten. Det de leser om kunne ha skjedd med dem.

 – Du skriver mer og fortere enn «gjennomsnittsforfatteren», tror du det er serieformatet som gjør at du kan skrive så mye og så fort?

Det er klart det gjør det enklere å sette i gang med et nytt prosjekt når det handler om et kjent univers, men det ligger også en utfordring i det. Bok nummer ti i serien kan jo være det første møtet en ny leser har med universet. Utfordringen ligger altså i å finne en balansegang der stedet og karakterene må presenteres på nytt hver gang, men på en ny måte slik at det ikke fremstår som repeterende og uinteressant for de som kjenner universet.

– Du har nesten bare skrevet bøker i serieformat, hva er det som gjør at dette formatet passer deg som forfatter?

 Forfattere skriver jo gjerne slike bøker de liker å lese. Jeg liker å lese seriebøker. Å ta opp en ny bok med samme univers som jeg har lest om tidligere blir som å møte en god, gammel venn og besøke et sted jeg trives.

 – Hvordan fordeler du arbeidet mellom de ulike bokseriene dine? (Jobber du for eksempel parallelt eller en om gangen?)

 Jeg sjonglerer gjerne mellom to eller tre prosjekter, både barnebøker og bøker for voksne på samme tid. Jeg har funnet ut at det vekselbruket fungerer for meg. Når jeg skriver meg litt fast i et prosjekt tar jeg en pause, og bruker tiden på et annet prosjekt. Når jeg da vender tilbake opplever jeg ofte at det «har løsnet» i mellomtiden.

 – Kan du beskrive arbeidsprossessen med en bok i for eksempel CLUE-serien?

 Jeg skriver krim for barn og unge lesere. En kriminalroman handler per definisjon om en forbrytelse og oppklaringen av dem. Det gir automatisk struktur i arbeidet. Mysteriet presenteres og karakterer introduseres. Så legger jeg ut spor og villspor før jeg samler tråder i en løsning. Jeg har likevel ikke noen mal jeg følger. Tvert i mot synes jeg det er viktig å gjøre ting annerledes for hver gang.

For meg begynner et manus med en idé. En god idé til noe som kan bli en spennende historie. Jeg er alltid på jakt etter den gode ideen. Det er litt som å være på fisketur. Du kaster ut snøret og sveiver inn. Som regel sitter det ingenting på når kroken kommer opp, men noen ganger håver du inn en riktig godbit. Selve ideen trenger ikke være så stor, knapt nok til å fylle et par boksider, men når den dukker opp, så kan den få ligge i bakhodet – slå rot, spire, gro og flette seg inn i andre ideer.

Jeg har alltid en plan før jeg begynner. Jeg vet hva historien skal handle om og setter opp en stikkordsmessig oversikt over hva som skal skje helt fram til løsningen. Jeg har god erfaring med å bruke Excel til dette. Jeg bruker regnearket til å plotte ut og lage en skisse av historiene. Hver kolonne er et kapittel, og i cellene skriver jeg stikkord for handlingen. Så har jeg noen gjennomgående rader der jeg holder rede på hvor jeg er i tid og sted. Denne analytiske tilnærmingen er nok en egenskap jeg har tatt med meg fra jobben som etterforsker der mye handler om å være målrettet og strukturert. Men den skjematiske oppbygningen er til god hjelp når alle de små tannhjulene i en kriminalroman skal passe inn i hverandre.

Når jeg så begynner å skrive i Word, tror jeg altså at jeg har hele historien klar, men så skjer jo det underveis i skriveprosessen at historien går andre veier og at det dukker opp andre mennesker enn det jeg hadde planlagt. På den måten blir historiene også levende.

 – Da du begynte å skrive for barn og unge, var du alt en suksessrik og anerkjent voksenbokforfatter. Trodde du at du skulle nå så godt ut til yngre lesere også?

 Nei, det var ikke gitt på forhånd, men jeg gikk inn i prosessen på samme måte som når jeg skriver for voksne: Med det største alvor.

Noen ganger føles det lettere å skrive for unge, andre ganger vanskeligere. Både språket og plotene er gjerne enklere i barnebøker. Historiene har ikke så mange lag, det er ikke så mange villspor og ledetråder å holde styr på, ikke så mange metaforer og så mye undertekst. Barn er uforutsigbare, og det er på mange måter befriende å ha dem som hovedkarakterer i en krimbok. De har ikke den voksnes erfaring og fornuft som kan stå i veien for handlingen. De tenker seg ikke om to ganger før de klatrer over et gjerde eller entrer en farlig situasjon, og fordi de tror de vet alt, spør de sjelden om hjelp. Det gjør det lettere å skape driv i handlingen. Likevel kan det faktisk være vanskeligere å skrive for de unge. Du skriver for en målgruppe som aldersmessig er på et annet nivå enn deg selv, og som har et ordforråd som fremdeles er under utvikling.

Da jeg ga ut min første barnebok, traff jeg det som jeg ikke trodde fantes: Et tomrom. En ledig plass i barnebokhyllene som ventet på å bli fylt. Blant vampyrer, monstre, blodsugere og ting som foregår i parallelle universer eller langt inn i en dyster fremtid, var det også rom for den tradisjonelle kriminalfortellingen.

 – Hvorfor tror du at barn og unge er så glad i å lese serier?

 Jeg tror det handler om at vi alle liker å vende tilbake til noe som er kjent, trygt og kjært.

 – Du har reist en god del rundt på skoler og møtt leserne, hva gir disse møtene deg som forfatter?

 Det er jo dem jeg skriver disse bøkene for, så selv om det stjeler mye tid er slike møter er alltid hyggelige. Målet er å inspirere barna til å lese. Slik sett håper jeg det gir barna mer enn det gir meg.

 – Har det hendt at du kommer på nye ideer til bokseriene dine i møte med entusiastiske lesere?

 Jeg har nok blitt presenterte for et utall ideer, men det er som regel alt for fantasifullt til at jeg har brukt noe av det.

 – Hvordan har bøkene dine for barn og unge blitt møtt av kritikerne?

 Det er ikke mange av barnebøkene mine som er anmeldt. Jeg har tatt vare på det som er sagt om dem, for det har vært hyggelig lesning.

– Har du planer om nye serieunivers for barn og unge?

Nei.

 – Kommer du til å overraske oss med å skrive noe annet enn krim?

 Det ville overraske meg selv også.

 Et siste kosespørsmål:

– Hvilken norsk barne- og ungdomsbokforfatter har betydd mest for deg og ditt forfatterskap?

 Jeg husker veldig godt Trollkrittet av Zinken Hopp. Jeg følte at den historien tok meg med på en magisk reise, en virkelighetsflukt. Jeg tror det var første gang jeg opplevde hvordan en bok kan ta deg med til en annen tid og et annet sted. Det ble derfor en bok som fikk meg til å åpne andre bøker.