Foto: Britt Myhrvold
Navn: Agnar Lirhus
Født: 1978
Debutbok: Skogen er grønn (roman for voksne, 2005)
Hva betydde bøker for deg i oppveksten?
Det er litt pinlig å si det, men jeg kan ikke jeg huske en eneste bok jeg leste i oppveksten – noe jeg prøver å minne meg selv om når jeg tyner ungene gjennom leseleksene om kvelden. Men jo – noen bildebøker gjorde inntrykk. Ruffen av Bringsværd og Hansen og tegningene i Morfar er sjørøver av Jan Lööf. I morgentåkedalen var også en sikker vinner. Bilder, blaff, stemninger, det er det som sitter. Den flygende hollender som hytter med neven og forbanner Gud. Kjempesoppen innerst i morgentåkedalen.
Hvofor ville du bli forfatter?
Først ville jeg bli musiker. Klassisk gitarist. Det var det eneste som sto i hodet på meg i ungdomstida. Jeg øvde som en gal, og fortsatte med det noen år på Musikkhøgskolen, til lufta gikk ut av meg, og jeg slutta. Det var sann høytid da jeg endelig kunne klippe av de hellige gitarneglene! Men jeg merket også at det var et trykk der, som musikken nok hadde gitt utløp for. Via tilfeldigheter begynte jeg å jobbe på Deichman. Der ble jeg kjent med en kar som syslet med skriving, og var en ekte lesehest – som formelig fôret meg med bøker. Han oppfordret meg til å skrive, og fra den dagen var det gjort.
Hvorfor skriver du for barn og/eller ungdom?
Det er en litt annen historie. Jeg bor i Moss, og her har vi et slags kulturhus/kunstnerfellesskap som heter H/O/F. Han som driver stedet heter Martin Sørhaug, og han er en fyr som stort sett sier ja til alt, med stor entusiasme. En gang skrev jeg en slags parafrase over Inger Christensens Alfabet. Tanken var å trykke teksten i en avis, men jeg fikk aldri noe svar, og sendte den til Martin – kanskje jeg kunne lese den opp på et arrangement, eller spikre den på veggen, eller noe sånt? Men Martin fikk den lykkelig idéene å sende teksten til Rune Markhus, som også bor i Moss. Det endte med boka Hva var det hun sa?, en bok vi karakteriserte som en allalderbok – litt barnebok, altså. Men dermed var samarbeidet med Rune Markhus i gang, og den første ordentlige barneboka vår kom i 2017, et eventyr som heter Gutten og det glødende treet. Det morsomme med den boka er at fortellingen om de glødende trærne egentlig var en bifortelling i min første roman for ungdom, Ellers er jeg ikke noe menneske, som kom et halvår senere, i 2018.
Som du skjønner er alt dette viklet veldig intrikat inn i hverandre.
Har du en rød tråd eller fellesnevner gjennom forfatterskapet ditt?
Jeg er veldig opptatt av klima og miljø, på stadig nye måter riktignok, noe jeg tror man vil se hvis man leser bøkene mine, særlig fra de siste seks-sju årene. Også i de to (eller tre, hvis man tar med allalderboka). barne- og ungdomsbøkene mine er klima et viktig tema, og det å skape engasjement rundt dette er en viktig grunn jeg har for skrive bøker for barn og unge. Men det er alltid vrient å finne riktig inngang til svære temaer – en bok kan ikke bare handle om klima.
Er det noe du er spesielt opptatt av som forfatter?
Da griper jeg an der hvor forrige svar slapp: Jeg er opptatt av å skrive (eller finne) fortellinger, litterære motiver, språklige topos hvor det særlige ved samtida vår kommer frem, nemlig det at mennesket for første gang har grunn til å anta at betingelsene for vår art vil være betraktelig verre for neste generasjon.
Hva liker du best å gjøra når du ikke skriver?
Spille fotball. Verken mer eller mindre.
Hvilke forventninger har du til NBU?
Hovedsakelig at foreningen skal jobbe aktivt for å beholde og styrke de gode sidene ved norsk litteraturpolitikk, som har gjort at vi har en god litteratur her i landet, og som jeg tror vil være helt essensielle dersom det norske språket skal fremstå som viktig og nødvendig også i fremtiden.