NBUtipset.no har fokus på humoristisk litteratur i september 2018 . Det blir intervju med i alt fire forfattere som har både bred og lang erfaring med å skrive og illustrere humoristiske bøker. Gudrun Skretting er fjerde forfatter ut:

Foto: Niklas Lello

Navn: Gudrun Skretting

 Født:1971

 Alder for forfatterdebut: 44

 Årets bok/bøker: Anton den store

 

 Fem kjappe:

 

Møtet med en leser/tilbakemeldingen jeg aldri glemmer …

 Kommentaren fra sjetteklassing som hadde lest utdrag fra Anton og andre uhelli forbindelse med Bokslukerprisen: ”Dette er den mest perverse boka jeg noen gang har lest!”

Akkurat nå leser jeg …

 En moderne familie av Helga Flatland.

 Boken som forandret livet mitt …

 Kan vel ikke akkurat si at den forandret livet mitt, men når jeg tenker tilbake på bøker jeg leste som barn, er det én bok jeg stadig husker, nemlig Det skinnende ordet av Marilyn Sachs. Jeg har ofte lurt på hvorfor, siden jeg først og fremst minnes en stemning, men ikke mye av handlingen. Kanskje var det første gang jeg leste en historie der mye var usagt? Og kanskje var det derfor den levde videre i meg?

Så vidt jeg husker handlet Det skinnende ordet om Myra, som bodde i fosterhjem med broren sin, og som hadde en fantasivenn i Jeanne d’Arc. (Bare så det er sagt: Den var ikke morsom i det hele tatt.)

 Den boken jeg ønsker det var jeg som hadde skrevet …

 Egentlig skulle jeg ønske jeg hadde skrevet min egen debutbok – bare to år tidligere. Da ville faren min rukket å lese den.

 Boken jeg gjerne gir i gave …

 Maria Parrs Vaffelhjarte– barneboka som har alt.

 

Du debuterte med boka Anton og andre uhell, en bok som vekket stor begeistring både blant lesere og kritikere og er oversatt til flere språk. Visste du at du var så morsom før du fikk all denne responsen?

Nei, absolutt ikke! Men når det er sagt, var det vel egentlig humoren som ble min vei inn i forfatterlivet. Hver jul skrev jeg nemlig humoristiske julebrev om familiens små og store tabber fra året som gikk. Jeg fikk positiv respons fra venner og familie, og lyst til å skrive mer.

 Hvordan kom du på ideen om å skrive om Anton?

Jeg er veldig glad i naturfilmer, og en av ideene fikk jeg fra et program om verdensrommet. Det handlet om en gigantisk kollisjon, om jordkloden og planeten Theia som dundret inn i hverandre for milliarder av år siden. Etter denne smellen oppstod visstnok månen, av stein og støv som ble virvlet opp. Og etter den tid har jorda stått på skrå. Med dette i tankene begynte jeg å dikte fram Anton, gutten som i likhet med månen ble til ved et uhell, og som prøver å ”bli meningen” ved å rette opp sin litt skrå og puslete pappa. I tillegg ble jeg skikkelig inspirert av en katalog over hyttetoaletter jeg fant på hytta til noen venner, og av min uheldige sønn, som måtte holde foredrag om det kvinnelige kjønnshormonet for klassen sin på ungdomsskolen.

 Var det sånn at du bestemte deg for å skrive en humoristisk bok, eller skjønte du det underveis?

Jeg bestemte meg ganske tidlig for at boka skulle være humoristisk.

 Du har skrevet to bøker til om Anton, og den tredje kommer nå i høst. Er det sånn at du ler selv mens du sitter og skriver?

Nei, men jeg kjenner at det liksom kribler når jeg kommer på noe gøyalt. Det føles som å leke, egentlig. (Samtidig som det er hardt arbeid. Ofte bruker jeg laaang tid. )

Jeg tenker at humor for barn og unge må være noe av det vanskeligste man kan gi seg i kast med. Hvordan vet man at barna vil le av det man skriver? (Prøver du ut manus på målgruppa i prosessen?)

Ja, tenk om det fantes en oppskrift! Og når det gjelder humor, er barn selvfølgelig like forskjellige som voksne. Jo, det hender jeg prøver ut manus på min egen lille målgruppe her hjemme. Han er tolv år, muligens ikke heeelt objektiv, men til gjengjeld krystallklar på hvilke kule ord det IKKE er morsomt at gamle forfattere bruker. Likevel tror jeg at jeg lærer mest av skolebesøk. Og barnebokbad! Der kommer man virkelig i kontakt med elevene, og det er gull verd!

Hva tror du det er som gjør at både barn og voksne liker så godt å lese morsomme historier?

Det er deilig å le, rett og slett. Dessuten har mye humor både dybde og snert, og kan kreve like mye av leseren som en trist novelle. Men når det er sagt, skjønner jeg ikke hvorfor humoristisk litteratur så ofte avkreves et underliggende alvor. Innimellom må det være lov bare å tøyse. (Synes jeg, da. Like fullt vet jeg om mennesker som ikke kan fordra morsomme bøker, helt kategorisk.) Og selvfølgelig: Humor kan også være trøst, og en slags ventil. Når jeg tenker etter, har jeg ledd godt i mang en minnestund.

 Hva er den morsomste barne- eller ungdomsboken du har lest?

Jeg har lest mange morsomme barnebøker! (Og det er mange bøker jeg ikke har rukket å lese ennå.) Jeg tror nok Kurt blir grusomkommer høyt opp på lista.Den siste boka jeg har ledd godt av, er Camilla Kuhns Glenn og skurkene.

 Er det etter din mening tema som det ikke passer seg å skrive humoristisk om?

 Virkelig gode humorister klarer å spøke med utrolig mye. (Så god er ikke jeg.) Selv klarer jeg ikke å le når det vitses med overgrep.

 Tror du at du kommer til å fortsette med å skrive humoristiske bøker?

Absolutt. Men kanskje skriver jeg en skikkelig trist bok engang, også. Vi får se.

 Et siste kosespørsmål:

– Hvilken norsk barne- og ungdomsbokforfatter har betydd mest for deg og ditt forfatterskap?

 Kosespørsmål? Det er jo kjempevanskelig. Ingvar Ambjørnsen eller Erlend Loe, kanskje?