NBUtipset.no har fokus på fantasy i oktober 2018 . Det blir intervju med i alt fire forfattere som har både bred og lang erfaring med å skrive fantasy. Tonje Tornes  er tredje forfatter ut:

Foto: Lars Myhren Holand

Navn:  Tonje Tornes

Født: 31.10.1977

Alder for forfatterdebut: 36 år

Årets bok/bøker: Har ikke noen bok i år, men satser sterkt på Kire bok 3 til neste år.

 

Fem kjappe:

 Møtet med en leser/tilbakemeldingen jeg aldri glemmer …

Like før jeg skulle ha et foredrag for tre år siden, kom det en kvinne bort til meg. Hun var kanskje litt eldre enn meg, og hun sa at hun likte bøkene mine.

– Og ikke minst liker jeg hvordan bøkene dine har hjulpet 14-åringen min. For dette er litt spesielt, du skjønner, min datter er schizofren.

– Hva sa du, sa du?

– Min datter er schizofren. Akkurat det Lena er diagnostiert som i dine bøker.

– Åh. wow. Åh? Nå vet jeg ikke hva jeg skal si.

– Har du erfaring innen området, spurte hun meg.

Jeg ristet betuttet på hodet.

– Etter at hun leste din bok, så begynte hun å snakke om stemmene sine igjen. Det var helt tydelig lettere for henne enn på lenge. Hun sa at hun kjente seg igjen i din Lena, og det var oppløftende for henne å lese om en verden der slike som henne er helter.

Jeg ble målløs, ydmyk, glad og stolt. 

Akkurat nå leser jeg …

En bok som heter Donald og Jeg. Der 17 donaldlesere forteller om sitt forhold til den sinte anda. Ja, jeg er en av dem. Men de andres tekster har jeg ikke lest før: Sånn som Jan Kjærstad, Mala Wang-Naveen, Jørn Lier Horst, Lise Myhre, Ragnar Hovland. For å nevne noen.

 Boken som forandret livet mitt …

X-Men:The Dark Phoenix Saga– Eller Prosjekt X som tegneseriebladene het den gangen – og historien om mutanten Jean Grey sitt liv og senere selvmord. Jeg lærte mer om verden av denne sagaen enn noen andre bøker eller filmer i ungdommen. Vi snakker undertrykte følelser, puberteten, innestengt raseri, hybris, drap, erkjennelse, skyld og selvmord.

 Den boken jeg ønsker det var jeg som hadde skrevet …

Det må bli bøkene. Og de er Sagaen om Isfolket-serien!

 Boken jeg gjerne gir i gave …

Det kommer jo veldig an på til hvem: Men jeg har jo helt klart en tendens til å gi bøker jeg er stolt av å ha jobbet med: Som Lunch-bøkene av Børge Lund og Pondus Eliteserien av Frode Øverli. Til de yngre gir jeg Nordlys av Malin Falch.

 

Det er ingen hemmelighet at du er en skikkelig tegneserie-nerd, så hvorfor skriver du fantasy og ikke tegneserier?

Jeg kan ikke tegne. Ikke en rett linje med en linjal en gang. Det er derfor jeg ble tegneserieredaktør. For å i det minste kunne få fram andre gode tegnere. Men det er et godt spørsmål. Kanskje det er en tanke om å ikke blande alt for mange roller? Samtidig som jeg jo har lyst til å jobbe med en god tegner en gang.

 Hva var det som gjorde at du bestemte deg for å skrive fantasy?

Jeg var sløv, og bandt lånerenten min til 6,9 prosent. Mens jeg var frilanser og ikke eide nåla i veggen. Da var det en kompis som sa at jeg kunne ta et fag til og dermed søke stipend og få låst opp den renten. Så da tok jeg kulturstudier og på en av mange veldig interessante forelesninger om folketro, fikk jeg ideen om en ung gutt som fortsatt kunne se alle disse vesenene som vi i dag anser som overtro. Jeg så tydelig det plagede blikket hans for meg. Særlig når han så en hulder for første gang.

 

Hulder og Forbannet er de to første bøkene i trilogien Kire, når kommer tredje boka som avslutter triologien?

Der var DET spørsmålet, ja … Jeg jobber virkelig hardt med det nå. Men det er begrenset med tid, selvsagt, siden jeg jobber fullt. Og så har jeg en tendens til å skrive meg litt vill. Men i det siste har jeg følt at Erik, Flora og de andre kaller meg tilbake til skrivepulten min, og nærmest viser meg den skriveveien jeg skal gå. He, jeg begynner nesten å bli litt overtroisk selv.

 I bøkene dine så skaper du et univers med utgangspunkt i kjente og kjære vesen fra folketroen som hulder, alver og nøkken. Hva var det som gjorde at du gikk til disse skikkelsene?

Det var som sagt da jeg studerte kulturstudier at jeg innså hvor mange kule skikkelser vår nære folketro har kokt sammen. Huldra finnes knapt nedover i Europa. Hun er urnorsk! Hun er også tilstede i Island, Sverige og deler av Russland. Men hun er først og fremst vår. Jeg blir stolt av å tilhøre et folk som har diktet fram en så kul kvinneskikkelse. Huldra er seg selv nok, hun kan lokke på menn, forføre og drepe, men hun trenger dem ikke. Hvordan fant vi på henne? Var det fordi vi ikke hadde adelskap i Norge? Og at den tradisjonelle bondekonas rolle alltid har vært sterk? Er det en arv fra vikingene? Jeg vet ikke. Jeg studerte ikke faget så lenge. Men jeg synes huldrene var dypt fascinerende. Jeg liker nøkkene også, men på en annen måte. Og alvene i mine bøker er som inntrengere å regne, og heller hentet fra den keltiske tradisjonen enn fra vår. Men i neste bok vil svartalver dukke opp, og de er hentet fra det nordiske. For som alle forfattere så låner jeg ideer fra andres historier og skaper min egen.

 Er det andre ting enn norsk folketro som inspirerte deg i arbeidet med Hulder og Forbannet?

Jeg er helt klart inspirert av superhelter. Jeg hadde lyst til å skape en norsk superheltgruppe av ungdommer som hadde evner de verken liker eller er komfortabel med. Men som de sakte, men sikkert ser en mening i å ha og beherske. Jeg er også dypt fascinert av det som skjer med enkelte menneskers sinn og tanker, som vi andre ikke har en forklaring på. Det er folk i blant oss som ser ting vi andre ikke ser, og det er folk som hører stemmer vi andre ikke hører. Tenk om det er de som har rett? Ikke vi! Tenk om flertallet holdes for narr, mens de få som får alvorlige diagnoser er dem som egentlig forstår vår virkelighet?

 Det har blitt sagt at fantasy på mange måter er vår tids eventyr. Hva tenker du om det? Ser du slektskap mellom folkeeventyr og fantasy?

Da jeg gikk på skolen og lærte om eventyr var det mye mer fokus på tre-regelen i eventyrene enn hva et troll faktisk var. Jeg fikk inntrykk av at eventyr var en egen sjanger med egne regler, og hadde du ikke et tre- seks- eller nihodet troll med, så var det plutselig ikke et eventyr. I dag ser jeg på begrepet eventyr som en annen formulering for – eller et slags speilbilde til – ordene roman eller novelle. Det er en oppdiktet historie. Eventyret «Mannen som skulle stelle hjemme!» har ikke noe troll eller magi i seg, men er likevel et eventyr. «God dag, mann. Økseskaft!» likeså.

Eventyrene symboliserte tidsånden fra den gangen de ble fortalt – og etter hvert – skrevet ned. Akkurat som romaner og noveller alltid har tatt det for seg å beskrive sin samtid. Det som kanskje skilte eventyrene fra romanene helt fram til 1800-tallet var at sistnevnte forholdt seg til en dannelseskultur der visse fellesregler for teologi, politikk og kvinnesyn eksisterte som grunnstamme i bøkene. Det var lite prinsesserøving og troll. Kanskje med unntak av Ibsens Peer Gynt. Men Ibsen var nettopp en dannet forfatter som ville skrive seg bort fra den konsensusen hans klasse utstrålte.

Kan vi heller si at eventyrene var folkets historier? Der de erotiske eventyrene dannet sin helt egen porno-skole. Jeg ser egentlig mer fellestrekk mellom de norske eventyrene og dagens norske humortegneserier enn dagens norske fantasybøker. Pyton-bladene på nittitallet hadde den samme råheten som de erotiske eventyrene hadde, og brukte røff humor som seksualopplæring. Humorstripene bruker gjentagelse som et effektivt instrument og som en visuell rytme. Det å sparke oppover mot makta har alltid vært regelen i norsk tegneseriehumor …

Hvorfor svarer jeg ikke på spørsmålet, tenker du nå? Vel, det er et mye mer komplisert spørsmål enn det ser ut til å være. Hvis norsk fantasy virkelig var så beslektet med eventyrene, hvorfor kaller vi da sjangeren for fantasy? Er det ikke en annen tradisjon som mange av oss hviler på? Nemlig de episke og kanoniserte storverkene skrevet av Homer, Dante, Shelley og Tolkien?

For et eller annet sted på den norske litterære veien – etter Peer Gynt og Haugtussa– så ble det ikke lenger «bra» å skrive en bok der vesener vi ikke kan se, likevel hadde en litterær rolle. Kanskje fordi få klarte å skrive disse historiene godt nok, kanskje fordi Gud døde i litteraturen og med ham en haug med folketrovesener. Jeg er ikke sikker. Men jeg mener at fantasysjangeren hele tiden har eksistert som en viktig del av litteraturhistorien. Og at den bygger like mye – eller lite – på eventyrsjangeren som Dag Solstads bøker gjør. Men at jeg som fantasyforfatter låner litt mer fra eventyrene enn nevnte Solstad? Ja, det stemmer nok. Selv om både Økseskaft-mannen og mannen som skulle stelle heime er arketyper jeg hele tiden ser igjen i andre bøker – der verken magi eller troll er til stede.

Må en fantasyroman alltid ende godt?

Nei, overhodet ikke. Det finnes vel ganske få av oss som tror at Game of Thrones vil gjøre det.

 Hvilke fantasyforfatter er ditt store forbilde?

Jeg har tre:

Margit Sandemo – forfatter av Sagaen om Isfolket-serien. For en fantasi! For et univers!

Joss Whedon – mannen bak Buffy the Vampire Slayer (og de første Avengers-filmene). For en sterk og kul dame Buffy var.

Chris Claremont – han som skrev The Dark Phoenix Sagai X-Men. (Se svar 2.)

 Leser du mye fantasy selv?

Jeg prøver å gjøre det når jeg har tid. Den siste jeg leste var The Raven Boysav Maggie Stiefvater, som hadde en kul plottvri. Og så blir jeg redaktør selv for min første fantasybok denne høsten. For Cressida Cowells nye bokserie, som på norsk heter Den magiske tid.

 Har du et boktips til fantasybokslukere?

Ja, altså har du ikke lest Ravneringene av Siri Pettersen og Vindeltorn og Maretorn av Tone Almhjell, så er jeg nesten misunnelig på deg. For da har du fem fantastiske bøker foran deg. Og ja, disse to er venner av meg. Men jeg leste første bok av dem begge før vi ble gode venner. Og de ble ikke akkurat dårligere forfattere av å ha meg i livet sitt.

 For noen år siden kom det ut veldig mye fantasy, men de siste årene har det blitt lengre mellom utgivelsene. Er fantasybølgen over, tror du?

Håper inderlig ikke det. Personlig har jo jeg gitt ut en fantasybok som har toppet bestselgerlistene siden den kom ut i februar i år. Malin Falchs Nordlys er fantasy med sterk inspirasjon fra den nordiske folkloren. Og selv om den er en tegneserie, så er det jo også fantasy. Jeg tror det bare vil komme mer i denne sjangeren fremover. For de kunstige skillene mellom denne og bøker uten magi er blitt mindre. Snart håper jeg de blir helt irrelevante, og vi dømmer bøker kun på grunn av historien som blir fortalt. Om den så er bildetung eller teksttung.

 Et siste kosespørsmål:
– Hvilken norsk barne- og ungdomsbokforfatter har betydd mest for deg og ditt forfatterskap?

Elin Brodins bok De vises stein gjorde uutslettelig inntrykk på meg. Det er en fantastisk sci-fi om en verden der vi finner opp en kur mot aldring. Men tar du denne kuren, så må du sterilisere deg samme dag. Altså – den rike delen av verdenen må velge mellom evig ungdom og barn. Før de er 25 år. Vi følger en mann gjennom fire hundre år som har sett sin datter dø av elde og som vandrer fra mannlige til en kvinnelige partnere. Dette var absurd mindblowing for meg. Ideen om at legning selvsagt forandret seg hvis vi aldri døde. Og når folk døde av uhell – for det kunne fortsatt skje – var det dobbelt meningsløst siden de ikke hadde barn. Boken fikk meg til å tenke tanker jeg ikke hadde berørt før. Som de beste bøker skal!