Norske Barne- og Ungdomsbokforfatteres (NBU) debutantpris Trollkrittet ble innstiftet av årsmøtet i 2010 og er foreningens pris til fjorårets beste skjønnlitterære barne- eller ungdomsbokdebutant. Prisvinner offentliggjøres fredag 29. mars. Prisen deles ut lørdag 30. mars i forbindelse med NBUs årsmøte på Leangkollen Hotell i Asker. Prisen består av 25 000 kroner og et diplom laget av illustratør og forfatter Stian Hole. Prisjuryen er Norske Barne- og Ungdomsbokforfatteres litterære råd.
Navnet Trollkrittet er hentet fra Zinkens Hopps bok ved samme navn. Boken kom ut i 1948 og regnes som et høydepunkt i norsk nonsenslitteratur.
De tre nominerte til Trollkrittet er:
Linn Skåber
Til Ungdommen Monologer
PITCH FORLAG, 2018
Gjennomillustrert av Lisa Aisato
Til ungdommen er en utgivelse som er vanskelig å plassere. Det er korte tekster i et muntlig språk, enkeltstående sitater og helsides illustrasjoner om hverandre. Forlaget kaller det monologer og nummererer tekstene fra 1 til 31. Er det dramatikk som skal fremføres på en scene, eller er det skjønnlitteratur? Kanskje er det begge deler. Og er det så nøye, da? Forfatteren har et hjerte som banker for målgruppa, og boka treffer der den skal. Det er det viktigste.
Skåber skriver i forordet at hun har gjort research. Hun har vært nysgjerrig på hvordan det er å være ung akkurat nå, og har reist rundt og spurt. Jeg mistenker at hun kanskje ikke har vært over hele landet, men hun har fått mange svar. Unge mennesker har åpnet seg og fortalt om seg og sitt. De har snakket om mamma, om kjærester, om døden, om skolekarakterer, utseende og framtidsdrømmer. Samtalene har Skåber brukt til å skrive de indre monologene i boka Til ungdommen.
Resultatet har blitt rørende, sårt, morsomt, pinlig, trist og ikke så rent lite poetisk. Som litteratur er det kanskje litt ujevnt, og av og til tenker jeg at hun kunne sluttet teksten et par setninger før. På den annen side gjør de tydelige sluttpoengene innholdet lett å forstå.
Til ungdommen er uansett ikke ei bok du må lese i ett strekk fra start til slutt. Du kan velge en tekst eller to, nyte Lisa Aisatos lekne og sårbare portretter og smile litt av fyndige sitater som får stå og skinne helt for seg selv, som dette:
De voksne sier at man ikke trenger mange venner, det holder med den ene. Er det noen som har nummeret til Ene?
Eller dette:
Jeg er glad det er jeg som har angst. Venninnene mine hadde ikke tålt det.
Boka har fått gode kritikker fra unge lesere på nettsida til Uprisen. Jeg har hørt en kritisk røst forklare dette med at “de liker boka bare fordi de har blitt sett av en kjendis”. Det tror jeg er en feilslutning.
Linn Skåber har nemlig noe jeg kjenner igjen fra min egen mor. Hun var et følelsesmenneske som oppriktig likte ungdommer. Hun kunne kjefte når medsøstre i sanitetsforeningen klagde på subbete gutter som ville ha øvingslokale på sanitetshuset: Ja, dere synes det er så stas med små barn, men ungdommer vil dere ikke ha! Det er jo de samme ungene! Så fikk de slippe inn. Jeg tror Skåber har akkurat det samme genet.
Hun ser ungdommen og er på deres parti. Det er selvfølgelig derfor hun har klart å få dem i tale også, og derfor resultatet har blitt ei bok målgruppa kjenner seg igjen i og liker. Fordi det handler om dem! Og det som står der er ikke jug! I hvert fall ikke så mye …
Kanskje har forlaget tenkt at de skulle lage ei moderne gavebok til konfirmanten. Det har de fått. Men samtidig har de fått en utgivelse som faktisk utvider bokrommet og flytter noen grenser for hva og hvordan ei bok kan være.
Her kommer en gjenkjennelig Skåber-one-liner til slutt:
Hva jeg ønsker meg til konfen? Penger, Iphone og hår på balla.
Til tross for sin muntlige stil har boka fått Riksmålsprisen. Ganske sikkert til noens forargelse. Husk da på hva Arnulf Øverland skrev: “Skriftsproget må suge næring av talesproget for ikke å visne.” Selv har jeg denne konklusjonen etter endt lesing:
Rappkjeftet og frekk, men med et hjerte av gull.
Bjørn F. Rørvik
Michael Stilson
Bare spille ball
Cappelen Damm 2018
Det er sjelden en ungdomsroman skildrer fotballmiljøet fra innsiden. Bare spille ball er imidlertid skrevet av den tidligere fotballproffen Michael Stilson. Han har, basert på egne erfaringer og kunnskap, levert en forrykende spenningshistorie for alle typer lesere.
Bare spille ball er en nedtellingsroman som bruker minuttene for alt de er verdt. Fredrik bor med moren i Trondheim, og er i juniorlaget på Rosenborg, RBK G16. Boken starter like før laget skal spille NM-finale mot Brann. Fredrik får vite at han må skifte posisjon fra høyrekant, der han til vanlig herjer godt, til høyreback, der de dårlige pleier å plasseres. Drømmen hans om kontrakt på juniorlaget glipper. Eller gjør den? Vi blir tatt med til seks dager før finalen, hvorpå det telles jevnt ned til vi igjen er kommet til finalen, nå med langt mer innsikt og innsyn i hva som har skjedd og hva som står på spill. I disse dagene er vi med Fredrik mens han, stadig mer desperat, sjonglerer fotball, vennskap, forelskelse og – ikke minst – forhandlinger rundt kontrakt.
Fredrik har en far som tidligere også var god i fotball, men som har henfalt til drikking, og dermed aldri fikk fulgt opp Fredrik. Likevel har han et tak på ham. Det har dessuten moren, ofte uten at han forstår hvordan – faktisk har alle det. Hva med Fredrik selv?
Stilson holder leserne på tærne hele historien igjennom. Dette er spennende og gjenkjennelig for alle. I tillegg er Bare spille ball sportslig uten å bli intern. Selv om fotballtermer brukes her og der, er det ingenting som forstyrrer den uvitende, samtidig som den vitende kan glede seg.
Ikke bare håndterer Michael Stilson en fortelling som suger oss inn og får sidene til å fly. Han benytter seg også av et medrivende og godt språk, som med jevne mellomrom byr på litterære gullkorn:
Jeg flettet fingrene i hverandre slik at de utgjorde en liten skål. Jeg så Erik inn i øynene, før jeg stirra ned i skåla jeg hadde laget. Det føltes som om jeg kunne se inn i fotballframtida til Erik, og at den lå i de sammenflettede fingrene mine, som en skjør, usynlig glasskule av selvtillit. Og hvis jeg bare dro henda fra hverandre, ville denne lille glasskula med Eriks selvtillit falle i bakken og knuse i tusen knas, og ingenting ville bli som før. Den glasskula var også vårt vennskap.
Det var et slikt øyeblikk som hadde en annen tyngde enn andre øyeblikk.
Charlotte Glaser Munch
Hans Olav Hamran
Rubiks kube og den femte beatle
Gyldendal 2018
Hans Olav Hamran har en bok på samvittigheten før Rubiks kube og den femte beatle. Den heter God glid, og er en faktabok om skismøring. Etter endt lesing av Hamrans skjønnlitterære debut, er det altfor fristende å hevde at denne er fortalt med god glid.
«John Lennon er død.» er bokens første ord. Dette er en oppvekstroman fra 80-tallets Fredrikstad, som strekker seg fra ungdomsskolens start til videregåendes slutt. Anders bor med far, storebror og en mor som ofte ligger i sengen. Han er en innbitt Beatles-fan, som moren, men for Anders er det 20 år for sent. Det er KISS som gjelder nå. Etter John Lennons død bestemmer han seg for å oppsøke de tre, resterende Beatles-medlemmene og på den måten skape sin egen gjenforening. Den største drivkraften er antageligvis at han vil gjøre moren glad. Med seg på toktene får han den innbitte Beatles-fanen og halvalkoholiserte læreren, Pølsa. Det er duket for turer over Nordsjøen, skolegang, sterke vennskap med makkerne Frode og Brigt, og en årelang forelskelse i Julia. Et pluss til Hamrans persongalleri, som man blir oppriktig glad i.
Historien har tre deler. De er dedikert til hvert av de tre gjenlevende Beatles-medlemmene: George Harrison, Ringo Starr og Paul McCartney. Hele veien leies vi gjennom de seks skoleårene av en lun og humoristisk fortellerstemme. Den forteller oss om kjærlighet i alle former, skam, sorg, svik – og ikke minst identitet. Språket er godt og historien tydelig gjennomarbeidet. Rubiks kube og den femte beatle er en oppvekstroman som minner om Lars Saabye Christensens kult-klassiker Beatles (1984) og Tore Renbergs Mannen som elsket Yngve (2003). I alle disse romanene spiller musikken en sentral rolle. Bøkene er dessuten autentiske skildringer fra tidsperiodene de tar for seg, samtidig som de skaper universelle konflikter for sine samtidige lesere.
Senere den kvelden satt jeg bøyd over skrivepulten min og studerte bildekollasjen som fulgte med Beatles-albumet. Det var stille i huset. Alle andre hadde lagt seg. Jeg lurte på om Julia var våken. På et lite bilde sto Paul McCartney naken i et vindu.
Charlotte Glaser Munch