Veien fra flyplassen inn til Minsk er usedvanlig rett og bred. Alhierd og Nadia har hentet meg i en liten bil. De forteller at motorveien går i en akse fra Moskva til Minsk. Den ble bygd for store parader. Minsk ble gjenreist etter 2. verdenskrig, og skulle bli den ideelle hovedstaden i en fremtidig sosialistisk sovjetrepublikk. Noen hadde store planer, etter at en tredjedel av Hviterusslands befolkning ble drept av nazistene under krigen – og Stalin deretter sørget for å drepe enda flere. Prøvelsene for folket er nesten ikke til å tro.
Møte med barnebokentusiaster og illustratører i bokhandelen Gogol’s Dream i Minsk. Oversetter og forfatter Yuliya Tsimafeyeva, Stian Hole og illustratør og moderator Stasia Sokolovskaya. Foto: Yulya Tsimafeyeva/Alhierd Bacharevič
Av: Stian Hole
I nyere tid har det gått en direkte linje mellom president Lukasjenko, omtalt som Europas siste diktator, og Putin, Russlands president. Mine nye hviterussiske venner føler ingen nærhet til noen av de to. Avstanden fra hverdagene deres er for stor. Omtrent som avstanden fra det høye gjerdet fram til et av betongpalassene til Lukasjenko, nabobygget til den ufo-lignende messehallen vi parkerer ved.
Alhierd forteller at han er oppvokst i Minsk. Familien hans ble beordret å flytte fra landsbyen, siden faren skulle arbeide på traktorfabrikken i storbyen. Mye kjennes annerledes, men Yulya, Alhierd og jeg har noe til felles: Gleden over fortellinger, dikt, barnebøker, fotografier og kunst. Yulya, som har oversatt Garmanns sommer til hviterussisk, og ektefellen Alhierd er begge forfattere, formidlere og oversettere. Dessuten er de varme, vennlige, nysgjerrige og kunnskapsrike.
Utenfor bokmessen i Minsk. Oversetter og forlegger Nadya Kandrusevich-Shydlovskaya, Stian Hole og forfatter og oversetter Alhierd Baharevic. Foto: Yulya Tsimafeyeva/Alhierd Bacharevič
I fire dager får jeg glimt av livene deres i Minsk, og jeg lærer også litt om de politiske spenningene som fortsatt finnes i Hviterussland, landet som sjelden står øverst på dagsordenen i norske medier. Dessuten har jeg funnet ut at det er nødvendig å reise ut og lengte hjem av og til. Å være en fremmed. Fordi det er vanskelig å se seg selv. Fra Minsk kan jeg se noe litt tydeligere, eller i det minste fra en ny vinkel.
Innimellom møtene i små bokhandler, i debatt med illustratørkollegaer, middag, opplesning og gåturer blir jeg stille og tenker på det vi har felles, selv om de økonomiske forskjellene mellom landene våre synes store. Jeg skal heretter begrense sutring om norske forlag, bokkjeder og arbeidsforholdene hjemme. I Minsk forstår jeg hvor privilegerte vi er. «I det huset bodde Harry Lee Oswald, i årene før han dro tilbake til USA og skjøt Kennedy», sier Alhierd og peker. Vi går langs elven en sen kveld. «Ser du heltestatuen av partisaneren i parken? Han drepte en hel masse tyskere før han selv ble skutt. Men det er ingenting å feire. Det er bare tragisk. Han var jo bare tretten år.»
Boklansering og signering, med god hjelp av Yuliya Tsimafeyeva. Foto: Yulya Tsimafeyeva/Alhierd Bacharevič
Jeg bruker mye energi på å være oppmerksom og imøtekommende. Så mange mennesker å hilse på, mange førsteinntrykk. En langt mer utmattende øvelse enn å arbeide i fred og ro med en bildebok. Heldigvis har jeg lysbilder på skjermen og fantastiske oversettere som hjelper til å få møtene med publikum til å flyte. Tilhørerne vil vite mer om barnelitteraturen i Norden. Hvordan har det seg at man også kan ta opp så alvorlige temaer i bøker for barn? Fortell om det norske boksystemet! Jeg kjenner igjen spørsmålene fra andre steder jeg har reist.
På bokmessen spilles høy, patriotisk korpsmusikk fra en stand i senter av hallen under hele møtet vårt. Jeg lurer på om jammingen er beregnet på meg? Standen i synslinjen min fra den lille scenen har bare én bok utstilt, og et stort foto av Syrias president, Bashar al-Assad. Om jeg snur hodet til høyre ser jeg den folksomme standen til Kina, og til venstre: Russland og Nord-Korea. Et interessant nabolag. Da den patriotiske dansemusikken skrus opp enda et hakk, tenker jeg at jeg har kommet på feil klode. Garmann er forresten i godt selskap. Obstfelder og Hamsun er blant de få norske forfatterne som er oversatt til hviterussisk, forteller Yulya.
Senere på kveldensnur stemningen. Hjemme hos Nadia, som snakker flytende svensk og har startet sitt eget lille forlag for barnebøker, er jeg blant gode venner. Alle har tatt med litt til middagen, unntatt meg, idioten fra verdens rikeste land. Atmosfæren er avslappet, samtalene spennende. Vinen er god, snart har vi løst flere av verdens problemer. Igor, en av oversetterne, har med en tysk roman, den er så god at han bare må lese de siste sidene. Det er deilig å ha slike venner. Og jeg har bladd i vakre bildebøker. Alle utgivelsene må godkjennes, sier Nadia. En komité vurderer alt fra om innholdet er passende for barn, til skriftens lesbarhet. Hun viser meg en bildebok som ikke ble godkjent, og dermed ikke kan distribueres i de statlige bokhandlene. Visstnok på grunn av skriftstørrelsen, men skriften er jo større enn i denne som ble godkjent! Hun rister på hodet.
Tusen takk til Yulya, Alhierd, Nadia, Igor og Hanna – om de leser dette – for så mye varme og gjestfrihet. Takk til NBU for reisestøtte.