Ingeborg Eliassen (f. 1953) debuterte som barnebokforfatter allerede i 1979, med Berre ei lita ert. Siden har hun skrevet både skuespill, dikt, sangtekster – og flere barnebøker. Hennes seneste bok er Du tror det ikke før du får se det (2018), illustrert av Hilde Hodnefjeld. 

Ingeborg Eliassen. Foto: Stephen Hutten

Hva betydde bøker for deg i oppveksten?

Den første boka jeg leste helt selv, var ei lettlest bok om Helen Keller. Den var så sterk at jeg knekte lesekoden med den. Jeg kjenner ennå lukta i rommet jeg satt i da jeg leste om hvordan den døvstumme jenta stavet sitt første ord, vann, i håndflata til læreren. Nå var også jeg blitt en leser.

I bokhylla i stua var det bare kjedelige bøker med bokstaver – unntatt Kringla Heimsins 1–12. Der slo jeg som regel opp på den sida der det henger en mann med bakbundne hender og ei løkke rundt halsen. Bildet er i grått, og jeg måtte se nøye for å finne ut hva som foregikk. På bakken under står folk og ser opp på den som henger. Jeg så ofte og lenge på det bildet, men forsto det aldri.

Jeg fikk bøker med bilder og farger i gave av og til. Ett år forsvant julegavene, og ved en tilfeldighet fant jeg dem på roterommet hjemme hos venninna mi. Hun tviholdt på at hun hadde fått dem i julegave. Som åtteåring kunne jeg såpass mye sannsynlighetsberegning at jeg ikke aksepterte påstanden. Det gjorde heller ikke mora hennes. At noen kunne stjele andre folks bøker, var vanskelig å forstå. At den ene var om Den grimme andungen og den andre om Jesus som ung gutt, gjorde det helt ubegripelig. Hadde det enda vært ei bok om røvere. Nei, selv da – bøker kan lånes, ikke stjeles! 

Hvorfor ville du bli forfatter?

Det var ingen plan, det bare blei sånn. Den første diktet skreiv jeg fordi det kokte innvendig. Den første boka skreiv jeg fordi jeg ikke hadde penger til å kjøpe bursdagsgave til et barn jeg var kveldsmamma for.

Hvorfor skriver du for barn og ungdom?

Jeg har skrevet manus til bildebøker og manus til teater og film. Slik prøver jeg å aksle meg inn i et skapende fellesskap. Det første magiske med å skrive er den inspirerte perioden når ideen velter fram og tar form av handling og dialog. Det neste store, når vi snakker om bildebøker, er når illustratøren tar tak i manus og utvikler det videre til et komplett verk.

Er det noe du er spesielt opptatt av som forfatter?

Tror ikke det, men det jeg er opptatt av i livet, blir med inn i det jeg skriver. Det hjertet er fullt av, renner ned på papiret.

Til slutt, hvilke forventninger har du til NBU?

Jeg har flere fine forfatterkollegaer som jeg har kunnet dele nederlag og seire med. Vi har vært hverandres lesere, gitt råd og tips, papirlommetørklær og heiarop. Noen er NBU-medlemmer og har anbefalt meg å søke medlemskap fordi det er ”så fint å være medlem”. Nå har jeg deltatt på mitt første medlemsmøte. Den varme velkomstapplausen var en fin start, og siden gikk det bare oppover.