John Sigvart Jamtli (f. 1982) debuterte med tegneserieboken DASS i 2016. Siden er det blitt ytterligere tre bøker, deriblant de to Sabotør-albumene med handling fra andre verdenskrig.

Forfatter, tegneserieskaper og illustratør John S. Jamtli. Foto: Cappelen Damm

Hva betydde bøker for deg i oppveksten? 

Bøker var en lavere prioritet enn tegneserier, må jeg innrømme, men når jeg leste, gikk det i Roald Dahl og Astrid Lindgren. Favorittene var Heksene og Mio, min Mio.  Siden jeg leste lite bøker da jeg var ung, tar jeg det igjen nå i voksen alder. Når du er tegneserieskaper, er det mye håndverksarbeid som tar månedsvis, noen gang årevis. Da passer det fint å høre på lydbøker. Jeg får pløyd gjennom mye av det jeg gikk glipp av i oppveksten.

Hvorfor ville du bli forfatter?

Jeg ville egentlig bli filmregissør, men da jeg gikk på filmskole, innså jeg fort at jeg ikke hadde budsjett til ideene mine. Å lage tegneserier var en fin måte å fortelle historiene på uten å måtte tenke budsjett.

Hvorfor skriver du for unge lesere?

Jeg forteller jo krigshistorie, og tanken er at et yngre publikum heller vil lese en tegneserie som tar 30 minutter, enn en bok på 350 sider som tar en uke. Det handler om å få dem til å forstå norsk krigshistorie på en lettvint måte. Jeg synes også at unge ikke analyserer materialet på samme måte som eldre, og det er alltid interessant å høre hva et yngre publikum har å si om det du gjør.

Har du en rød tråd eller fellesnevner i bøkene dine?

Jeg  har bestandig med en eller annen historisk figur. Jeg synes det er enklere å skrive om noen som eksisterer,  å fortsette på noe eksisterende, enn å begynne med blanke ark. Det har nok med at jeg er ganske fersk. Jeg er fortsatt der at jeg synes det er rart å kalle meg forfatter.

Hva liker du å gjøre når du ikke skriver?

Jeg har en gammel snowboardskade som gjør at jeg får vondt i ryggen av å sitte stille for mye, så jeg jogger, går tur og skater når jeg har tid – nesten som en hai som dør om den står stille. Jeg ser også mye film, spiller spill og leser i stille stunder. Ellers er jeg glad i å ta med kona på researchturer et par ganger i året.

Helt til slutt: Hvilke forventninger har du til NBU?

Jeg håper jo på et fruktbart forhold, og satser på å bli bedre kjent med både industrien og nye folk.