NBU-medlem Annette Saugestad Helland fikk tidligere i år stipend fra NBU for å dra på Astrid Lindgren-konferansen i Stockholm. Her er hennes rapport fra konferansen, som fant sted 14. november.
Av Annette Saugestad Helland, forfatter, illustratør og animatør
Formålet med Astrid Lindgren-konferansen er å synliggjøre barnelitteratur og kultur for barn i en større sammenheng – samfunnet og fremtiden. Temaet for årets konferanse var mot, makt og medfølelse med utgangspunkt i det snart 75 år gamle ikonet Pippi Langstrømpe.
Hvem har makt og hvem er maktesløs? Er makt alltid korrupt, eller kan man, som Pippi, kombinere raushet og mot med makt? Både Astrid Lindgren og Pippi tok parti for de svake, sa fra når noe var galt, de var tvers igjennom demokratiske og handlet i tråd med overbevisningen om at alle mennesker er like mye verdt, uansett om de er barn eller voksne.
Astrid Lindgren i 1952. Foto: KW Gullers.
Da jeg satt der, i Filmhuset i Stockholm, kjente jeg meg høytidelig stemt og litt rørt. Bilder fra Astrid Lindgrens liv ble vist på skjerm mens alle de mange pynta menneskene fant plassene, og over høyttalerne hørte vi «Idas sommarvise». På programmet var store temaer, kjente navn med pondus, som i lys av Astrid Lindgrens forfatterskap ønsket å gjøre et ambisiøst forsøk på å løfte opp hva barne-og ungdomslitteratur kan være og bety. Og kanskje si noe om viktigheten av disse bøkene som kunst på egne premisser.
Konferansen startet med at Astrid Lindgrens barnebarn Johan Palmgren ønsket velkommen. Han fortalte blant annet at ideen bak Pippi var å vise at man kan ha makt uten å misbruke den. Resten av dagen bestod av en rad spennende og interessante forelesninger, innlegg, intervjuer og samtaler, med Astrid Lindgrens bøker og årets tema som referanse:
Suzanne Osten, dramatiker, regissør, forfatter og professor, snakket om barn og frihet og sitt arbeid med barnekultur. Hun hadde blant annet spurt en gruppe barn hva som var det viktigste for dem. Frihet var det første svaret.
Lasse Berg, forfatter, journalist og dokumentarfilmskaper, snakket om mennesket i et historisk perspektiv. Vi er det eneste unike sosiale dyret, sa han, og vår styrke er medfølelsen og samholdet.
Lusine Djanyan og Aleksej Knedljakovskij, medlemmer av Pussy Riot, på scenen. Foto: Annette Saugestad Helland
Pussy Riot holdt et innlegg om kunstaktivisme: «Varför är konst farligt för auktoritära regimer?» Temaet for konferansen ble fint og dramatisk synliggjort gjennom filmeksempler fra deres arbeid.
Fjorårets ALMA-prisvinner Jacqueline Woodson snakket om sitt eget forfatterskap, og om hvordan bøker kan få oss å gå fra stillhet til empati til handling. Bøker har alltid vært et middel for å finne vårt mot og vår egen stemme. Hun snakket om bøker som har påvirket hennes forfatterskap, og om hvordan hennes egne romaner (og selvbiografi) kan vise vei til et mer rettferdig samfunn.
Josef Fares, filmregissør, manusforfatter og spillutvikler, ble humoristisk intervjuet av moderator Effie Karabuda. Han snakket om hvorvidt man kan øve seg på medfølelse i spill. Spillformen oppfordrer til deltagelse og dermed også innlevelse og medfølelse. Det er modig å la medfølelse styre og ikke makt, sa han.
Rikard Molander, analytiker og foreleser på Kairos Future, gav oss ny innsikt i dagens ungdomsgenerasjon basert på grundige analyser, mens Lars Strannegård, rektor for Handelshögskolan i Stockholm, snakket om deres syn på kunst som en del av utdannelsen. Det som skiller oss fra roboter, er evnen til å tenke selv og være kreative, sa han, og dette hjelper studentene til å stå åpne og modige foran en ukjent framtid.
Carole Bloch, leder av PRAESA, en organisasjon som arbeider med lesefremmende arbeid for barn og ungdommer i Sør-Afrika, og som fikk ALMA-prisen i 2015, sa blant annet: «For å kunne fly og bruke fantasien må man ha et godt fundament og trygghet og selvtillit i sitt eget morsmål og sin egen stemme.»
Carole Bloch, leder for PRAESA, viser eksempler på hva voksne og barn svarer når man spør dem hvor historier kommer fra. Foto: Annette Saugestad Helland
Jenny Jägerfeld, forfatter og psykolog, og Jonas Mosskin, psykolog, diskuterte Pippi i lys av diagnoser og terapi. De snakket blant annet om hvordan hun belyser samfunnsnormen ved ikke å følge den.
Gabriela Pichler, regissør og manusforfatter, snakket om sitt eget filmarbeid rundt årets tema. Kunst har alltid har en avsender og en mottager. Å lage film er i seg selv en risiko, og det er modig, men kanskje et kollektivt mot?
Agnes Wold, professor og lege, hadde et morsomt innlegg med utgangspunkt i spørsmålet: Finnes det noen feige karakterer i Astrid Lindgrens bøker? Alle er jo modige på grensen til dumdristige til tider. Hun fant kun én feig person: Madickens elskede pappa, som hun omdøpte til herskapssosialisten.
Sist ut var Emma Adbåge, forfatter og illustratør. «Kom hit med lite farligheter», sa hun og tok utgangspunkt i en annen av Lindgrens karakterer, nemlig Ronja Røverdatter: «Jeg leser om Ronja Røverdatter og ser en del av meg selv som barn. Mitt introverte, stille, og modige, modige jeg. Hva er egentlig mot, og hvordan viser vi egentlig at vi er modige? Og hva er farligst? Å begi seg ut i skogen – eller å sitte igjen under steinbordet – eller i sofaen? Jeg reflekterer over ulikheter og likheter mellom meg og Ronja, mellom våre foreldre og mellom boken og mitt eget forfatterskap.» Gjennom frihet kan man lære seg å bli modig, sa hun, og når man gjør noe som man egentlig ikke tør, så kan det hende at man oppdager at verden er større enn man tror, slik som Ronja.
Konferansen ble avsluttet med utdelingen av Astrid Lindgren-prisen 2019, som i år gikk til Kerstin Lundberg Hahn.
Takk til NBU som gav meg reisestipend for å dra på denne konferansen!
Astrid Lindgren-konferansen blir arrangert av Astrid Lindgren Aktiebolag, forlaget Rabén & Sjögren og Astrid Lindgren-sällskapet, i samarbeid med ALMA-prisen og Svenska Filminstitutet. Sist gang den ble arrangert, var i 2017. Les mer her.