Forfatter, illustratør, oversetter og klimaaktivist Mette Newth på Svalbard i juni i år. Foto: Hege Newth

Siste barne- eller ungdomsbok: Fagboka Arktis, Jordas navle (2007). Den gangen visste alle at i Arktis steg varmen dobbelt så fort som på resten av kloden. Nå stiger temperaturen mest dramatisk på Svalbard – og konsekvensene får hele kloden føle. Min neste bok om Arktis, Klodens kalde beskytter, er ennå ikke skrevet.

Hvilken barne- eller ungdomsbok skal du gi bort til jul i år­?

Den britiske forfatteren Geraldine McCaughrean er en mester i å skrive historier som utfordrer vanetenkningen. Not the End of the World ( 2004) er en grensesprengende nyfortelling om Noahs berømmelige ark. Her er Noah slett ikke hovedperson og handlingens mann. Det er hans 13 år gamle datter som styrer om bord på Arken med de altfor mange og ulike, oppbrakte og trangbodde dyra. Dette er en kostelig leseopplevelse, en bok som jeg vet mange trenger til jul, deriblant flere voksne (u)ansvarlige beslutningstakere som enten lukker øynene for klimakrisa som truer barns framtid, eller videresender ansvaret til guden sin.

Hvilken bok ville du ønsket deg hvis du selv var ung? 

Fra første bok jeg leste av Ursula Le Guin, har jeg aldri vært i tvil; hennes bøker ville jeg som ung gjerne hatt til jul eller til en hvilken som helst annen anledning. Hennes forfatterskap lar seg ikke helt klassifisere, verken hva gjelder sjanger eller målgrupper. Ursula Le Guins på alle måter fantastiske bøker, som A Wizard of Earthsea, Always Coming Home ellerThe Left Hand of Darkness har jeg gitt til mange, inkludert egne barnebarn.

Men enda en favorittforfatter/-kunstner ville jeg gjerne hatt på min ungdoms ønskeliste: Anna Fiske, som har gjort norsk litteratur rikere med sine allaldersbøker fulle av observasjoner og opplevelser av nær sagt alt omkring og i oss mennesker. Anna Fiske har i sannhet sprengt vanetenkingen om hva bøker kan handle om, og blant de mange av hennes leseroverraskelser som jeg gjerne skulle hatt som ung, er Alle har en bakside og Trær jeg har møtt.

Har du et juleminne knyttet til ei barne- eller ungdomsbok?

Alf Prøysen gikk ut av tiden året før Snekker Andersen og julenissen ble utgitt i 1971. Han fikk ikke oppleve den strålende mottakelsen av billedboka som han og hans venn og fremragende Prøysen-illustratør Hans Normann Dahl rakk å samarbeide om. Vi som kjente Hans godt, fikk se julenissen og snekker Andersen og nisseungene vokse fram på tegnebrettet hans. Vi gledet oss til presangen vi visste ville komme jula 1971, og til selv å gi bort boka til alle som trengte en stor bokopplevelse.

Vi var ikke alene om å kåre Snekker Andersen og julenissen til årets julegave. Sjelden har en norsk billedbok solgt så raskt og fått et så langt liv i bokhandel og bibliotek, samt hver jul i NRK som stillbildeprogram. Fortellingen om snekker Andersen og julenissen har blitt visualisert på ulikt vis i mange formater, og kanskje er jeg forutinntatt når jeg hevder at billedboka som Prøysen og Dahl samarbeidet om, har helt enestående kvaliteter, slik som et sterkt slektskap mellom tekst og bilder som utfyller og speiler hverandre i en atmosfære av norsk hverdagsvirkelighet. Jeg våger å påstå at selv den leseren som aldri har sett kjelken eller strikkejakka til snekker Andersen, kan oppleve både gjenkjennelse og oppdagelse. Det igjen kan gjøre varig inntrykk på leseren.

Kunst er et vern mot vanetenkning og samfunnsmessig stagnasjon heter det i tidligere kulturminister Åse Klevelands St. melding nr. 61, «Kultur i tiden» (1991–92). Denne ganske kloke beskrivelsen av litteraturens samfunnsoppgave kan vel egne seg som julegave til oss alle?