15. februar 2020 ville den folkekjære barnebokforfatteren Anne-Cath. Vestly fylt 100 år. Denne teksten er skrevet i anledning jubileet.

Av Lene Ask, forfatter, illustratør og tegneserieskaper

Den første leiligheten jeg kjøpte, lå i 10. etasje i en høy blokk på Sinsen. Jeg gikk med sommerfugler i magen hele den første uka. Noen av sommerfuglene skyldtes at jeg hadde kjøpt leiligheten sammen med mannen i mitt liv, mens andre sommerfugler nok kom av det høye lånet vi hadde tatt for å ha råd til å kjøpe leiligheten.

Men det var noen sommerfugler som ikke helt kunne forklares, som ble spesielt aktive hver gang jeg skulle kaste søppel i sjakten som var ute på gangen. Det var ikke før jeg måtte ringe vaktmesteren for å be ham fikse vifta vår at jeg endelig skjønte hvor de siste sommerfuglene kom fra.

Det var jo dette jeg hadde drømt om da jeg var liten! Helt siden mor leste bøkene om Guro som bodde i blokk Z på Tirilltoppen for meg, hadde jeg drømt om at også jeg en gang skulle bo i en blokk med en litt skummel heis, en søppelsjakt man ble svimmel av, gretne gamle damer som luktet surkål, en koselig vaktmester og et overfylt søppelrom. Endelig levde jeg DRØMMEN!

Anne-Cath. Vestly skrev i alt sju bøker om Guro i perioden 1975-1981. Dette er bok nr. 1, 3 og 6. Alle bøkene i serien var illustrert av Vestlys ektemann, Johan Vestly. Foto: Gyldendal

Anne-Cath. Vestly har alltid vært min forfatter. Det var i hennes historier jeg følte meg hjemme. Astrid Lindgren sine fortellinger om Pippi og Ronja Røverdatter var spennende og morsomme, men her kjente jeg meg aldri igjen. Der var ungene bråkete og modige, det var som om de tilhørte en annen verden.

I Anne-Cath. Vestlys univers på Tirilltoppen var det plass for sånne forsiktige og kanskje litt kjedelige unger som meg. Her var folk helt vanlige, men det kunne være skummelt likevel. For her fantes det også ungdommer som drakk øl og spilte høy musikk, det var slemme unger som erta Sokrates borte ved epletrærne, og det var en telefon hvor de sure damene alltid ringte og kjefta og maste om hjelp.

Alle best husker jeg historien om da Guro skulle være hjemme alene fordi Mor Erle skulle på vaktmesterskole og lære om den nye automatiserte oljefyren som skulle komme. Erle hadde laget til ekstra gode brødskiver for at Guro skulle ha noe godt til kvelds siden hun var alene hjemme. Det var én skive med egg, én med servelat og én med honning. Det var bare så synd at Guro låste seg ute fra leiligheten akkurat den kvelden og ikke fikk spist mer enn en liten bit av de gode skivene.

Guro alene hjemme i leiligheten på Tirilltoppen. Illustrasjon: Johan Vestly

Jeg tror at det nettopp er i brødskivene til Guro at styrken til Anne-Cath. Vestlys historier ligger. Hun var en forfatter som satte seg helt ned på huk når hun fortalte, og vek aldri fra barnets perspektiv. Anne-Cath. Vestly tok seg tid til å beskrive detaljer som voksne kanskje ikke synes er så viktige, men som barn samler på. For eksempel hva som var på brødskivene til Guro, eller hvordan detaljene på flisene på badet på pensjonatet der Guro og Erle bodde før de kom til Tirilltoppen, så ut. Hun beskrev det lange badekaret, den knirkete gangen og sovesofaen som kunne slås ut om natten så nøye at jeg lett kunne se det for meg.

Nå i voksen alder står noen av rommene fra bøkene til Anne-Cath. Vestly som like klare minner som de rommene jeg faktisk bodde på eller har vært i. Kanskje det var derfor jeg følte meg så hjemme da jeg flytta inn i blokk. Jeg hadde jo på en måte bodd der før, sammen med Guro.

Anne-Cath. Vestly trengte ikke reise over verdenshav på jakten etter en spennende fortelling. I hennes bøker holdt det å krysse plassen mellom Blokk Z og Y en ettermiddag etter at det hadde begynt å skumre. Det kunne være fryktelig spennende og akkurat passe skummelt.

Anne-Cath. Vestly (1920-2008). Foto: NBU