Dette essayet ble skrevet til og framført på Se og les barne- og ungdomslitteraturkonferanse i Bergen 11.–12. februar 2020. Temaet for årets konferanse var URO. Essayet er trykket med tillatelse fra arrangøren.

Veronica Salinas (f. 1977) har skrevet flere barnebøker samt to håndbøker i litteraturformidling. Hun er utdannet skuespiller fra teaterhøyskolen Escuela de Arte Dramático i Buenos Aires og har tatt forfatterutdanningen til Norsk barnebokinsitutt. Hun jobber som rådgiver i Leser søker bok. Foto: Niklas Lello

Av Veronica Salinas

Jeg klarer ikke å si ordet «uro» på riktig måte. Vokalen «u» har en annen klang på spansk. Munnen min nekter å uttale «u» riktig. Allerede nå, før jeg begynner å snakke, får jeg og dere en «uro»-utfordring mellom oss.

Uroen har hatt og har ganske stor plass i mitt liv. Av flere grunner og på forskjellige måter. Da jeg fikk spørsmål om å delta på denne konferansen og skrive og fremføre et essay om uro, tenkte jeg det ville være en lett oppgave. Jeg har kjent mye på uro og sett nok av det. Men så feil kan man ta. For da jeg satte meg ned for å skrive om uro, ble jeg så full av – akkurat – uro. Noen ganger har jeg ønsket meg et liv uten uro. Andre ganger har jeg spurt meg selv hvem jeg ville ha vært uten denne uroen. Det ble en veldig kompleks oppgave. Hva kan jeg si om «uro»? På hvilken måte? Skal jeg si hvordan jeg er når jeg er mest urolig, for eksempel? Eller skal jeg fortelle om alle de ulike typene uro jeg har? Jeg måtte gå inn i det store rommet til uroen hos meg, og jeg måtte rydde i mange esker. For hva slags uro skulle jeg snakke om på Se og les-konferansen? Så med Se og les-briller begynte jeg den store jobben med å grave inn i, sette til side og pakke opp en del uroer på nytt.

Som et medlem av en familie med urfolksbakgrunn som bodde i den klassedelte Buenos Aires storby, var jeg full av uro da jeg vokste opp. Men etter hvert fant jeg mange løsninger for å klare å overleve denne uroen også. Som fattig jungel-jente i Buenos Aires lærte jeg meg å henge opp ned som en apekatt fra Uroens tre. Ja, jeg hadde mye uro som barn og ungdom. Den uroen er det tøft å si noe om. Jeg klarer ikke å skrive om den. Det eneste jeg kan si, er at den minner meg på at vi må jobbe sammen for å passe på våre barn og ungdommer og deres uro. Vi må ikke skyve vekk barn og ungdom bare på grunn av uroen. Uro er vesentlig i alle aldre.

Det er 2001. Jeg bor i Buenos Aires. Jeg er 23 år og har en enorm uro fordi jeg ikke kan gjøre noe med politikken i Argentina, med korrupsjonen, med volden og med urettferdigheten. En uro som kommer av at jeg begynner å miste troen på at ting kan endres til det bedre, miste troen på at samfunnet kan endres, bare man står sammen. En uro som kommer fordi jeg ikke har noe å spise og har mistet håpet om å få meg en jobb. Denne store uroen dytter meg ut av landet. Jeg drar. Jeg drar for å finne meg en jobb, muligheter og en fremtid. Jeg kommer til Norge.

Da ble jeg kjent med en ny uro! «Ny i Norge»-uroen. «Livsreisen fra Argentina til Norge»-uroen. Den uroen som handlet om å bryte ut og frigjøre meg fra min egen skjebne, og om lengselen etter det jeg forlot. Uroen som handlet om å mestre livet, langt hjemmefra og som ny i et nytt land. En politisk uro som handlet om overklasser og underklasser i det samfunnet jeg hadde kommet til, men som jeg strevde med å finne et språk for. En personlig uro om jakten på tilhørighet. En uro som var et resultat av å ha dratt fra alt som var mitt, fra alle som elsket meg. En uro som ble så stor og noen ganger umulig å bære. Uroen som ny i Norge var stor, kald, ensom og ordløs på norsk.

Når vi er barn møter vi verden med sansene våre, med kroppene våre, men allerede innen vi blir ett og et halvt år, møter vi verden med ord. Vi lærer oss å snakke. Ordet blir nøkkelen mellom verden og oss. Men hva skjer når du er voksen og du mister de ordene du trenger for å ha kontakt med verden? Hva skjer når du som voksen prøver å lære deg et språk, og det går sakte, mye saktere enn det du ønsker, og det eneste du lager er ufullstendige setninger som skaper misforståelser, igjen og igjen.

For hver samtale jeg var involvert i, hadde jeg 20 ord på spansk klare til å brukes, men bare ett eller to ord på gebrokkent norsk. Det var tøft å snakke. Det var tøft å ta del i et samfunn med den jeg var. For å forstå hvert eneste brev fra UDI, hvert eneste brev fra legekontoret, hvert eneste brev fra norskkurset, trengte jeg hjelp. Ofte virket det som jeg var dum. Jeg svarte på feil måte, på feil spørsmål. Jeg prøvde å få med meg alt jeg kunne. Være flink, være åpen og bevisst. Hver gang det var mange mennesker i et rom, hørte jeg alle stemmene og samtidig ingen. Alle ordene blandet seg i en gryte. Sammen med andre kunne jeg føle meg rastløs, engstelig og anspent. I mange år savnet jeg å kunne formulere meg i lange setninger, med metaforer og et felles kulturelt språk. Jeg savnet å fortelle morsomme historier og le sammen med andre. Det å ikke kunne snakke ordentlig og ikke kunne le, skapte en uro som i mangel av ord og språk begynte å kontrollere meg.

La meg fortelle en kort historie om denne uroen. Jeg var helt ny i Norge. Jeg fikk en vidunderlig venn, (den briljante skuespilleren) Ragnhild Hilt. Hun prøvde å få meg ut for å oppleve livet og menneskene. «Du lærer ved å feile, Veronica. Bare snakk, bare vær deg selv. Det går nok bra», kunne hun si. Hun leste dikt høyt for meg. Hun inviterte meg til teaterforestillinger, utstillinger og litterære fester. De dagene uroen tok altfor stor plass, sa jeg ofte nei til henne. «Beklager, Ragnhild, jeg klarer det ikke nå.» Men en dag ringte hun og sa: «Denne gangen kan du ikke si nei, Veronica. Du må komme til Blaker. Guttorm skal åpne en utstilling. Jeg har så lyst til at du skal være her. Det blir så fint!» Guttorm var kjæresten hennes. Hun ville at jeg skulle være der. Og selv om jeg var full av uro de dagene, bestemte jeg meg for å takke ja.

Jeg tok toget, full av nerver. Uroen denne dagen var en edderkopp, som satte i gang en angstvev i meg. Jeg kom frem til Blaker gamle meieri kunstgalleri. Et fantastisk sted rett ved togstasjonen. Ragnhild tok meg imot med sitt største og vakreste smil. Hun klemte meg, hun sa at hun var stolt av meg. «Det er mange fine, snille og kloke venner her», sa hun. Jeg så på bildene som hang på veggene. Det var mange vakre objekter også. Folk strømmet inn. Et jazzband gjorde seg klar til å spille. Folk hilste på hverandre og samlet seg. Guttorm ønsket velkommen. Jeg ble klemt inn i midten av mengden. Der stod jeg. Full av uro og usikkerhet. Bandet begynte å spille. De spilte improvisert med separate lyder som bam, plim, bom! Plim! Shshshshhssh. Plim! Bam bam bam! Spontane lyder med stillhet imellom. Ensomme lyder her og der. Elementer som ble satt sammen til musikk. Jo mer de spilte, jo mer ble jeg fylt med uro. Innimellom så jeg på Ragnhild, som så på meg og smilte. Jeg prøvde å smile tilbake. Jeg prøvde å være flink. Jeg var så glad i henne og hadde så mye respekt for henne. Jeg ville at hun skulle tenke: «Nå er Veronica veldig tøff og god.» Jeg tenkte det ville være fint å sette seg på toalettet. Bare for å puste, få litt luft. Men hvor var det? Jeg så etter toalettet, og begynte veldig forsiktig og lavt å si: «Unnskyld, unnskyld.» Jeg gikk og prøvde å forstyrre så lite som mulig. Da jeg kom meg ut av mengden, så jeg at utgangsdøra var ved siden av toalettdøra. Fristelsen ble stor. Jeg løp. Jeg kom meg ut.

Det var en ubeskrivelig lettelse å puste frisk luft, ikke høre på den urolige musikken, stå alene uten folk rundt meg. Hjertet galopperte som hundre hester over alle hauger. Jeg gikk til togstasjonen. Der så jeg at toget hadde gått for fem minutter siden. Neste tog skulle komme en time senere. Jeg kunne ha satt meg der og ventet, eller jeg kunne sagt til meg selv: «Veronica, dra tilbake til utstillingen. Kos deg, og om en time kommer du tilbake til togstasjonen.» Men da var det ikke lenger jeg som bestemte. Det var uroen. Uroen snakket for meg og sa: «Jeg kan ikke dra tilbake. Ragnhild kommer til å se at jeg ikke har det bra. Det blir så flaut. Og så får ikke hun det bra heller.» Jeg bestemte meg for å finne en annen måte å komme meg hjem på. Jeg kom til en bensinstasjon. Der stod det en mann. «Unnskyld, vet du hvor jeg kan ta en buss til Oslo?» spurte jeg. «En buss til Oslo? Nei, det er tog til Oslo, ikke buss. Ikke her i hvert fall», sa han. For noe tull, tenkte jeg eller uroen min. Det må finnes en buss! Han har ikke peiling på hva han sier, tenkte jeg.

Jeg gikk, det var kaldt. Det kom røyk ut av munnen min. Røyk! Ut av munnen! Hva er dette for slags land? Uroen var hele meg. Jeg gikk forbi et flott, hvitt, toetasjes hus. Jeg så at en drosje stod der og ventet på et par. De løp ut av huset og inn i drosjen. «Unnskyld, hvor skal dere?» ropte jeg. Kvinnen så på meg med et skremt blikk, og løp inn i drosjen. Mannen stoppet og sa: «Til Lillestrøm». «Kan jeg sitte på med dere til Lillestrøm? Jeg spleiser med dere!» spurte jeg. «Ja, hvorfor ikke», sa mannen. Jeg gikk inn i drosjen og så skepsis hos kvinnen og drosjesjåføren. Jeg satte meg foran. Drosjemannen så på meg med usikkert blikk. Inne i drosjen kunne jeg se paret stirre rett frem. Da jeg så på drosjesjåføren igjen, så han på meg fra øyekroken. Etter en stund tenkte jeg: «Prøv å fortelle noe nå, Veronica. Du sitter plutselig på deres tur. Du gjør turen deres stille og pinlig. Si noe, hva som helst! Kom igjen Veronica!»

«Gud, takk for at jeg fikk sitte på med dere», sa jeg. «Jeg var på en utstilling. Jeg kom sånn i kontakt med min egen uro at jeg måtte rømme fra utstillingen. Toget hadde nettopp dratt, og jeg gikk og gikk og prøvde å finne en måte å komme meg hjem på», sa jeg og lo høyt. Men de andre i drosjen lo ikke. Jeg lo alene. Jeg så bekymringen hos de andre. Drosjesjåføren titta på paret bak. Alle så redde ut. «Mmm», hørte jeg mannen si. Jeg skjønte fort at det ikke bare var med drosja jeg var skikkelig ute å kjøre. Jeg kunne ikke være så ærlig og le av meg selv sammen med andre som ikke kjente meg godt. Stakkars folk. Jeg virket sikkert helt gal. Det ble den stilleste drosjeturen jeg har hatt i hele mitt liv. Vi kom frem til Lillestrøm. Jeg ville betale hele reisen. «Bare gå!» sa kvinnen. «Takk for turen», klarte jeg å si, og så dem forsvinne i mengden av folk. Derfra tok jeg toget til Oslo S, og kom meg trygt hjem.

Hva er nå dette? Jo, det er en fortelling. Gabriel Garcia Marquez skrev en bok som heter Leve, for å fortelle. Jeg vil tilføye: for å fortelle om uro. Uro er fortellingenes drivkraft. Boka hans bekrefter det. All kunst bekrefter uroens betydning. Den kan være stor. Den kan være liten. Men uten er det neppe en fortelling. Jeg har vært i Norge i 19 år. Jeg skriver historier, sanger og teater med denne uroen. Den kreative reisen min handler om å bryte ut av og likevel ha med meg dette usynlige buret, hvor det er en drage av uro som vokter skjulte skatter som kan bli fortellinger og samles i bøker, teater, installasjoner, sanger, egentlig alt og alle steder der en fortelling kan leve.

I tillegg jobber jeg med demokratisering av litteraturen. Jeg har jobbet i Leser søker bok i syv år. I jobben i Leser søker bok har jeg opplevd at organisasjonen noen ganger blir sett ned på i bokbransjen. At noen setter nesa til værs og mener – helst uten å si det – at lesning bare er for dem som er veldig flinke til å lese. Og så lurer jeg på hvorfor det, hvorfor ser de ned på Leser søker bok? Er det på grunn av målgruppene vi jobber for? Er det fordi mange av disse gruppene er fulle av ukorrekt uro? En uro som noen ganger er vanskelig å forstå og ubehagelig for oss å møte?

Mine dager som både frilanser og rådgiver i Leser søker bok er fulle av uro, og uroen er den daglige motoren jeg bruker til å jobbe. Men hva skal jeg gjøre med all denne uroen? Fordi uroen er også noe dritt! Jeg minner meg selv på noe en teaterlærer sa til meg: «Gartneren passer på rosene sine og gir dem kumøkk, altså dritt, for at de skal bli fine.»

Jeg skulle ønske at vi noen ganger kunne være flinkere til å gå i møte med hverandre selv om vi er urolige. At vi kunne være flinkere til å møte det vi ikke forstår, det ukjente og det ubehagelige på en åpen og nysgjerrig måte.

Kjære dere, kjære flotte deltakere på Se og Les-konferansen. Jeg takker for at jeg fikk lov til å dele min «Ny i Norge»-uro med dere, med ønske om at det i 2020 vil være flere som dette norske paret fra min lille historie. Et par som, selv om de var uenige, selv om de var redde og usikre, tok med seg en «Ny i Norge»-passasjer på tur. En ganske privat tur, hvor man må sitte tett inntil hverandre. Puste inn den samme luften. Være stille og bekymret sammen. Prøve å hjelpe til, selv om det kan være skummelt.

Jeg håper også på mange, mange andre som vidunderlige Ragnhild Hilt, som leser høyt for andre, som inviterer andre på teater og utstillinger. Og jeg håper at det finnes mange nye i Norge som, selv om de er urolige, hører på disse vennlige stemmene, vennlige vennene, som entusiastisk inviterer til utflukter ut i verden. Og håper at mange, selv om de er urolige, klarer å fullføre utfluktene og bli sterkere og tryggere for hver dag som går. La oss ha det gøy sammen. La oss lære av hverandre og ikke minst fortelle om vår uro! Jeg ønsker alle sammen et urolig og vakkert 2020!