«Jeg har tro på seminarer. Og på gode diskusjoner. Forfattere er smarte folk, og har så mye kunnskap at vi kunne ha dannet en regjering og styrt landet. Så hvorfor snakker vi ikke høyere?»

Ordene tilhører Mari Kjetun, som ble valgt inn i styret på NBUs digitale årsmøte i mars. Mari Kjetun (f. 1966) debuterte med barneboka Tyver, trøbbel og en lysende komet i 2009 og ble medlem av NBU to år senere. Hun har siden skrevet en rekke bøker for barn, bl.a. I sjuende himmel – NOT! og lettlestbøkene om Max. Hvilke tanker gjør hun seg om det nye styrevervet?

Mari Kjetun i skriveannekset hjemme i Asker.

Velkommen til styret, Mari! Hva er ditt forhold til NBU?

Jeg elsker NBU! Og Ellen, så klart – hennes omsorg for oss alle er STOR, og at hun liker sjokolade og sørger for at det er nok twist på alle sammenkomster, er topp. Jeg husker hvordan jeg søkte til henne på første medlemsmøtet fordi alt var litt skummelt. Jeg var full av ærefrykt; der var alle heltene mine.  Jeg trengte ikke å være redd, Ellen fant noen greie forfattere til meg, og jeg fant fort ut at her vil alle hverandre vel. Da jeg på et medlemsmøte skulle fortelle om debutboka mi og alt det tekniske skar seg og 72 par øyne glodde på meg, leste jeg vennlighet og heia deg. Etterpå kom et knippe medlemmer bort og sa pene ting.

Oppsummert: NBU-medlemmer er en utvidet del av familien min. Jeg synes det er så DUMT at mange ikke kommer på møtene. Alle er jo forskjellige, men jeg har trengt å gå på møter når jeg har fått refusjoner og tenkt at nå er det takk og farvel til meg. Som regel har jeg gått hjem med påfyll og nytt mot.

Hvilke forventninger har du til å sitte i styret?

Jeg vil gjenta det jeg svarte på forrige spørsmål: Jeg vil så gjerne at flest mulig forfattere kommer på medlemsmøtene. NBU er foreningen vår. NBU lytter til forfatterne og snakker vår sak til blant annet myndighetene, forlag, bibliotekene og samarbeidspartnere. Hvem kan stille gode spørsmål? Jo, det er forfatterne. Hvordan vet vi hva slags spørsmål vi skal stille? Ved å få treffe kunnskapsrike folk vi kan lære noe av, kanskje? Hvem er disse folkene? Er det økonomer? Forretningsfolk? Kunstnerkolleger? Jeg har tro på seminarer. Og på gode diskusjoner. Forfattere er smarte folk, og har så mye kunnskap at vi kunne ha dannet en regjering og styrt landet. Så hvorfor snakker vi ikke høyere?

Har du noen hjertesaker du vil jobbe ekstra for?

Det er forfatterøkonomien og å få frem hvor viktig lettlestlitteratur er. Det skal lønne seg å skrive lettlest, både for forfatteren og forlaget. Stikkord: Innkjøpsordning. Barn trenger mengdelesetrening og bøker de kan kjenne seg igjen i. Hvem andre enn norske forfattere har denne kunnskapen? Barna kjøper jo ikke bøker. Vennene vår her er bibliotekene og skolene. Da må de ha midler.

Hva tror du blir de største utfordringene for barne- og ungdomsbokforfattere i årene framover – og ser du eventuelt noen løsninger?

Det minste problemet er god litteratur, den sørger våre utrolig dyktige forfattere for. Utfordringene er flaskehalsene boka må innom før den når leseren. Hva eller hvem er flaskehalsene? Jeg nevner i fleng: Forlagene. Forhandlerleddet. Foreldre som kjøper bøkene.

Her er noen tanker om forlagene: Er det er billigere for dem å få rettighetene til utenlandske bestselgere enn å utvikle norske forfatterskap? (Hvorfor ikke la barna lese boka på originalspråket?) Tenker forlag slik mange forbrukere tenker om landbruk: Hvorfor trenger vi norske bønder og kortreist mat når vi kan importere fra utlandet? Kommersiell tenkning: Ofte er det kjendiser som topper salgsstatistikken. Hvorfor flommer ikke Norge over av kjendismusikere da? Hvorfor er terskelen for å produsere tekster lavere? Er det fordi redaksjonene bruker mye tid på slike bøker for å få det lesbart?

Forfattere gir fra seg kontrollen til distribusjonsleddet. Skal vi det? Skal forfattere jobbe med forretningsmodeller som andre med unike produkter gjør? Er forfattere dinosaurer i sin tekning for hvordan nå ut til den unge leseren? Er det lurt å kaste et blikk mot underholdningsbransjen?

Oppsummert: Jeg tror vi må ta kontroll over produktet vårt helt ut til sluttleddet.

De som kjenner til deg, vet at du er over gjennomsnittet interessert i sjiraffer. Hvor i all verden kommer den fascinasjonen fra?

Jeg vokste fort og var lenge tretti cm høyere enn mine jevnaldrende. I tillegg var jeg temmelig tynn, hadde digre briller og tenkte mye. Så er jeg i Danmark og ser for første gang sjiraffer. Og hvem var så dette dyret? Høyt, tynt, stille og holdt seg i bakgrunnen. En sjiraff kom bort til bilen vår, og jeg så rett inn i verdens nydeligste brune øyne. Det skal innrømmes at jeg hadde pene øyne bak mine minus 7-brilleglass. Jeg hadde funnet en kamerat.

Da jeg som voksen så en film hvor en sjiraff løp gjennom ild og flammer, festet synet seg. Jeg tenkte: Hvorfor prøvde ingen å redde dette dyret? Sjiraffer redder andre dyr hele tiden: Sebraer, impalaer trives blant disse høyreiste skjønnhetene. De varsler fare på ferde når løver nærmere seg. Nå står de selv i fare for å bli utryddet. Det må verden få vite. Hva er Afrika uten en sjiraff? Tenk om de detter ut av litteraturen også. Det har jeg sørget for at de ikke gjør. Seks bøker har det blitt om sjiraffer. Jeg håper jeg kan få skrive flere.

Jeg tenkte på sjiraffer mens jeg innredet et anneks vi har. Det skulle bli en skrivehule. Jeg har aldri skrevet en setning der. Jeg bare sitter og ser meg rundt, føler stillhet og fred. Kanskje jeg har lagd min egen savanne. Det er høyt under taket, fire–fem meter, så en sjiraff kan godt stikke innom.

En vanlig i dag i Mari Kjetuns liv?

Bortsett fra å henge med sjiraffer, hva driver du med når du ikke skriver bøker?

Jeg elsker å rydde. Jeg blir rolig av det. Mens jeg rydder, maler jeg gjerne om vegger og pusser opp. Jeg har et snekkerbelte og stiftepistol, en stikksag og et flyttbart snekkerbord. Det er bare å ringe. Merk: Jeg slurver. Det er noe av gleden. Å lage noe som er uperfekt – i motsetning til bøkene mine, hvor jeg legger ned timer av arbeid og flikker og flikker for å få det perfekt …

Mari Kjetun erstatter Linn T. Sunne i styret. Linn takket av etter å ha sittet i styret i seks år. Resten av styret ble gjenvalgt eller var ikke på valg.