Å ha hjemmekontor er blitt den nye normen. For noen er dette imidlertid gammelt nytt. Forfattere har jobbet hjemmefra i alle år – ved kjøkkenbordet,  i kjellerstua, i boden, på loftet.

Ragnar Aalbu har hjemmekontor på Nesodden. Foto: Hæge Håtveit

Hvordan ser det ut der de skriver? Finnes det noen fellestrekk? Velfylte bokhyller? Post-it-lapper på veggene?

NBU har bedt noen av  landets fremste barne- og ungdomsbokforfattere vise fram hjemmekontoret sitt. Først ut er forfatter og illustratør Ragnar Aalbu, som bl.a. står bak bildebøkene Krokodille i treet, Hakk o ve og Paisommer.

God fornøyelse!

 Før du kommer til mitt kontor, må du gjennom forværelset. Her er det staben min som rår grunnen. Nå har de etter grundig overveielse godkjent ditt besøk og registrert deg i systemet.
Så er det bare å åpne døra til heismaskinrommet. Må nå kommer det finurlige: Når du går inn her, kommer du ikke egentlig inn i et heismaskinrom, men på mitt kontor. Wow.
Arbeidsrommet. Jeg stortrives her. Bra med plass, godt lys (nordvendt), en liten veranda og skogen like utenfor. Med hakkespett. Jeg liker ikke å ha det for ryddig.
 
Tegnebordet, et justerbart bord fra 60-tallet, tidligere brukt av en reklametegner. Der jobber jeg med skisser, ideer og bildemanus. Papirkorga er en fargepigment-tønne (ultramarin fra Kina) som jeg tusket til meg på KEM (Kunstnernes eget materialutsalg) for mange år siden.

Jeg har trommesett her, et Premier Club Date for den som lurer. Å spille trommer har vært en besettelse siden jeg var guttunge.
Jeg bruker mest tid foran EDB-maskinen, med digitalt tegnebrett og penn. Jeg har et veldig bra stereoanlegg. Bordet mitt ble i sin tid laget på snekkerskole av min morfar Orville Dørum. Det vil si, ingen i nærslekta tror egentlig at han gjorde det ferdig selv. Han ville ikke hatt tålmodighet til å dreie fire identiske bein. Morfar kan sees med sigar i godstolen på det store bildet til høyre.

En av mine største yrkeshemmeligheter er å ha en ubehagelig stol. Denne er et ergonomisk vidunder ved navn HÅG Capisco Puls, og den er kjempegod, men hard. Noe som gjør at jeg skifter stilling ofte, og variasjon er hele poenget.

De tre småbildene i én veggramme ble laget av Gry Moursund da vi gikk i samme klasse på SHKS.

Den lille blå kaffekoppen på scanneren fikk jeg av Max Estes da vi jobbet sammen. Den har jeg brukt fast til kontorkaffe i årevis.

Nå zoomer vi.
 Muldvarpen ble laget til lanseringen av Paisommer i fjor. En blomstervase med Bambi og Trampe Hare fra mitt barndomshjem. Noen av skissebøkene mine. Jeg har flere i en bokhylle, samt et lite bibliotek utenfor kontoret, med skjønnlitteratur, litteratur om kunst, illustrasjon og design – og en del bildebøker.

Den fargerike blomsterkransen (som ikke er ekte) fikk jeg av Veronica Salinas på Litteraturhuset i Oslo da hun kronet meg til konge av et eller annet. Jeg sender herved varme hilsener til mine trofaste eventuelle undersåtter.

Et dekorativt pyntefat med Nesodden kirke fra Fredrik DiFiore, min redaktør. Omtenksomt.

Glasset fikk jeg av Iben Sandemose da jeg fylte 50. Der har hun gravert inn noen av sine karakteristiske skapninger som kommer med utrop som  “Vi elsker Aalbu” og “Aalbu, vår helt”. Subtilt.
Faksimile fra en gammel bok med Curious George (Nysgjerrige Nils), der han slapper av i godstolen med pipa si. Den berømte NBU-vasen. En katt som trenger etterfylling. Noen figurer. En stein jeg ikke husker hvor kommer fra. 

Den grå dingsen nederst var en gave fra Stian Hole, som jeg også gikk i SHKS-klasse med, han ga den til meg fordi den “ligner på meg”. Takk, Stian.
Denne tingen vet jeg ikke hva er. En Alessi krydderboks fra 1700-tallet? En drone fra opplysningstiden?

Ett stort rom, fire små, alle med lokk, og en åpen skål på toppen. Om noen vet hva det er, er jeg takknemlig for tips. 

Jeg liker å se på den, den er både rar og fin. Og stygg.


Fatet med det svenske kongeparet har jeg hatt over pulten på alle steder jeg har jobbet. De hilser på meg og signer arbeidet, på sin måte. Jeg fikk det av Steinar Engeland, som mange NBU-ere kjenner, for sikkert 30 år siden, med beskjed om at “det er et askebeger”. Haha.

Bjørnen. En nydelig skulpturell form – en perfekt bjørn. Den ble skåret i tre av min oldefar Martin Dørum da han var rekonvalesent etter tuberkulose. Han startet i sin tid en snekkerskole for å lære Oppdal-ungdom å lage møbler og annet. Jeg tipper det var han som gjorde ferdig bordet til sin sønn, min morfar.
 Alt jeg omgir meg med, overvåkes av Selveste Ingvaldsen (som har søkt stilling som innkjøpsassistent i staben). Når jeg ser opp på dette bildet, føler jeg alltid trang til å gjøre mitt beste. Ellers vanker det juling på neste årsmøte.