Lena Lindahl er forfatter og journalist og er bl.a. kjent for sakprosaboka Jenta i veggen (2018). Alle foto: Lena Lindahl
Jeg bor i et gammelt hus med noen fine, rare rom. På hjemmekontoret er jeg min egen sjef. Nest etter katta mi, da. Lily heter hun, og har det med å plutselig dukke opp i sakene mine.
Uansett. Jeg liker å ha det stille når jeg skriver, og basen er kontoret mitt. Det ligger lengst unna de andre i familien. På dagtid er jeg heldigvis alene.
Her er det fint å sitte når jeg trenger å gå inn i ei hule. Det er kort vei til alt jeg trenger av research og dingser, og jeg blir fokusert.
Noen ganger tror jeg at jeg sitter her alene. Men så gjør jeg visst ikke det likevel. Plutselig hører jeg noen male fra toppen av bokhylla, eller så rasler det inne i en boks.
Lily liker nemlig også å ha det stille og rolig. Så da er vi stille sammen.
Noen ganger sitter jeg fast i manus. Da må jeg ut av hula. Det hjelper å flytte på seg. For eksempel til glassverandaen, dersom det ikke er for kaldt i været. Her får jeg masse lys og luft.
Jeg føler meg så heldig som av og til kan sitte akkurat sånn og ikke på et grått kontor. Derfor kjenner jeg på at jeg ikke kan «kaste bort muligheten», og overraskende ofte løsner skrivingen der ute. Men jeg kan ikke misbruke rommet ved å ta gjennombruddet for gitt, da ødelegger jeg bare for meg selv ved å skape press. Variasjon i omgivelsene dytter fart i manus. Det skjer noe hvis jeg setter meg et annet sted, ute eller inne.
Her skrev jeg mesteparten av Jenta i veggen. Skrivingen ble ofte avbrutt av Lily på stolen, fordi stolen står foran en varm peis. En slik okkupasjon skjer gjerne dersom jeg går på do eller mekker lunsj eller henter posten.
Det er umulig å kaste en katt fra en stol, så jeg må være utspekulert. Jeg klasker litt rømme ned i matskåla hennes, og klirrer godt så hun skal høre det. Da kan jeg raskt gjenerobre stolen, og setet er blitt godt oppvarmet. Lily får i stedet setet ved siden av, og virker fornøyd med det. Hun kan snorke temmelig høyt til å være såpass søt. Det høres ut som en motor som også kan holde meg i gang.
Selvangivelse og papirarbeid er vel det gørreste en forfatter kan drive med. Det tror jeg Lily er enig i. Nødvendighetsarbeid er drepen for en god skrivedag. Jeg prøver å ikke spre tørt kontorarbeid ut over tid, men heller konsentrere flest mulig fakturaer, søknader og den slags innenfor kortest mulig tidsramme. Få det ferdig! Slike ting forstyrrer veldig, og disse papirene får kun flyte fritt på kjedeligdagene. Bare synet av dem gjør meg firkantet i hodet.
Bokskrivedagene må være helt åpne og fri for rusk.
Lily er min verste kritiker. Når jeg leser høyt for henne, blir det mer tydelig om teksten er god eller dårlig. Det hjelper med publikum. Når jeg sier ordene høyt for noen, hører jeg bedre hva som egentlig er skrevet. Om det lugger, må jeg file på setningene til de sitter.
Noen ganger høres det greit ut, andre ganger er jeg langt ute på viddene.
Jeg synes likevel at man aldri, aldri skal hånflire når noen har gjort så godt de kunne.
En sjelden gang er dagen tom. Word-dokumentet er som ei hengemyr, og alt sitter fast. Da må jeg akseptere at i dag er ikke dagen. Jeg kan gjøre andre ting enn å skrive. For eksempel kan jeg ligge på gulvet på kontoret mitt med hodet på ei pute og kikke opp i taket.
Det er så mange historier i veggene hvor jeg bor. Står jeg fast i min egen historie, kan jeg lytte til andres.
Jeg har møtt den gamle damen som bodde på rommet «mitt» som lita jente.
Hun har fortalt om huset og menneskene som bodde her. Jeg vet i hvilket hjørne hun lærte å spille piano, og hvor faren hennes pleide å sitte når han røkte pipe. I kjelleren stod en dampkjele de kunne fyre opp, og på klesvaskedager var hele huset fylt av damp. Hun fortalte om rosa saftis og sjokoladerasjon og blendingsgardiner under krigen. Hun husker at Monolitten lå i en trekasse i Vigelandsparken. Hun hadde på den nye, grønne kåpen en gang de satt i bomberommet. Hun feiret med resten av gata kvelden før 8. mai 1945, mens naboen som var nazist ikke turte gå ut.
Hun hadde også en svart katt. Jeg har fått et bilde av at den sitter ute på trappa.
Dagdrømming er fint. Da slipper man taket ei stund, og det flyter rolig i hodet.
Det er lurt å ha ei katt på kontoret. Katter er nådeløse og kjærlige på en gang. De tilfører atmosfære. De varmer deg en kald høstdag.
De hopper opp i fanget når du trenger det.