Av Taran Bjørnstad, leder i NBU
I dag ble utredningen Logikker i strid. Kulturrådets virkemidler på litteraturfeltet lansert på Litteraturhuset i Oslo. Utredningen er bestilt av Kulturrådet og er det endelige resultatet av en evaluering av de litterære støtteordningene.
Arbeidet er utført av en forskergruppe ved Høgskulen i Volda, med Paul Bjerke, Lars J. Halvorsen og Anemari Neple som redaktører og hovedforfattere. Mandatet deres har grovt sett vært å analysere oppbygningen av de forskjellige støtteordningene, se på hvordan ordningene forvaltes, og evaluere hvorvidt man oppnår det man ønsker. Forskerne har valgt å benytte åtte kapittelforfattere, og hvert kapittel står på egne ben og trekker veksler på andre perspektiver som er relevante for temaet de omhandler.
Både forskere, kritikere og en rekke litteraturorganisasjoner var invitert til å delta på dagens lansering for å kommentere og diskutere funnene i utredningen. NBU fikk lese et førsteutkast for noen uker siden og skulle ha deltatt i et panel med de andre aktuelle foreningene (Den norske Forfatterforening, Forfatterforbundet, Dramatikerforbundet og NFFO), men måtte dessverre melde avbud på grunn av sykdom. Lanseringen ble derfor fulgt på nett. I det påfølgende formidles hovedinntrykket av presentasjonen av utredningen.
Spenninger og motsetninger
Selve tittelen Logikker i strid antyder at det finnes spenninger og motsetninger på litteraturfeltet. Ulike logikker konkurrerer, står det i utredningen, og det litterære kretsløpet preges av at ulike felt overlapper. Det påpekes at innkjøpsordningen møter litteraturens kunstlogikk, logikker fra markedet, næringspolitikk, offentlig forvaltning og kulturpolitikk, og at dette i seg selv skaper en viss friksjon. I bibliotekene, der de innkjøpte bøkene skal gjøres tilgjengelig, finner forskerne at det gjøres avveininger mellom et kulturpolitisk dannelsesideal og en etterspørselsorientert tjenesteyterlogikk.
Både forskere og bidragsytere påpeker hvor verdifulle og unike de litterære støtteordningene er i verdenssammenheng, og alle berørte og impliserte parter har et uttalt ønske om å verne og utvikle ordningene. Man kan slå fast at de fleste mener at innkjøpsordningen er en genial ordning, billig i drift og med stor virkning og effekt, men at det puttes altfor lite penger i den.
Misnøye med innkjøpsordningen for barne- og ungdomslitteratur
Innkjøpsordningen har gjennomgående stor legitimitet og tillit, men det blir påpekt at legitimiteten står litt svakere på barne- og ungdomslitteraturfeltet. Her har det vært en god del misnøye og uro som følge av det mange mener er uheldige, overraskende og uforståelige avslag av bøker som er påmeldt innkjøpsordningen.
Det påpekes at det er en dissonans mellom hva bokbransjen generelt mener er litterær kvalitet, og hva vurderingsutvalget mener er litterær kvalitet. Det kan virke som om det på barne- og ungdomslitteraturfeltet er uenighet om hvordan man skal vurdere kvalitet.
Denne kritikken er ikke ny, hevdet Anne Horn, leder i vurderingsutvalget for barne- og ungdomslitteratur, i en replikk fra salen. Skjønnsutøvelsen i vurderingsutvalget representerer ifølge henne ikke et særegent litterært kvalitetssyn, men derimot en bredde og ulike lesninger som følge av at medlemmene i vurderingsutvalget har forskjellig ståsted. Innkjøpsprosenten for barne- og ungdomslitteratur er på ca. 75 %. Det har alltid blitt klaget, hevdet Horn.
Slurv, mangler og feil?
Det ble hevdet at barne- og ungdomslitteraturen led av slurv, mangler og feil. Kritiker Guri Fjeldberg fikk kommentere utredningens kapitler om barne- og ungdomslitteratur på skjerm fra Bergen. Hun påpekte at flere redaktører hun har snakket med (disse ville naturlig nok ikke stå frem ved navn) hevdet at de spekulerte når de meldte på bøker. De sa seg ferdige med et manus når de mente at det var «godt nok», altså oppfylte minstekravet i innkjøpsordningens kriterier; da var det ikke lønnsomt å legge mer tid i manuset. Er boka god nok, sendes den inn.
Fjeldberg mente at dette kan være grunnen til at så mange bøker avvises av vurderingsutvalget, og at en slik mentalitet til syvende og sist rammer leseren. Barn og unge fortjener god litteratur, sa hun, og forlag (og forfattere?) må skjerpe seg.
Hun mente også at begrunnede avslag vil kunne bidra til at forlag og forfattere leverer mer gjennomarbeidede bøker, da de lærer av tilbakemeldingene. Hun applauderte rapportens konklusjon om at det burde etableres automatiske innkjøpsordninger også for sakprosa for barn og tegneserier (i dag er dette selektive ordninger). Til det kreves økte budsjetter.
Mangel på nyanser
Jeg er i skrivende stund nokså frustrert over at en del av synspunktene rundt barne- og ungdomslitteraturen fikk stå uimotsagt. Det fortjener den ikke. Norsk barne- og ungdomslitteratur er den delen av litteraturen som leses aller mest. I 2019 viste statistikk fra bibsyst.no at 90 av de 100 mest utlånte bøkene i norske biblioteker er barnebøker.
Det er klart det er viktig å lete etter grunnen til at så mange flere påmeldte bøker for barn og ungdom får avslag enn det som er tilfellet for voksen skjønn. Men å konkludere med at det på generell basis står dårlig til med barne- og ungdomslitteraturen og at den preges av slurv og slett arbeid, blir jeg ikke med på. Jeg skulle nok ha nyansert konklusjonene en del dersom jeg hadde kunnet være til stede.
Forslag til endringer
Forskerne peker på behovet for større visuell kompetanse og utvidelse av vurderingsutvalget for barne- og ungdomslitteratur i kombinasjon med gjeninnføring av ankenemnd som virkemiddel for å etablere større tillit til ordningen. Den omdiskuterte «kategori 2-ordningen» foreslås avviklet.
NBU har siden før sommeren vært i dialog med Kulturrådet og spilt inn forslag til endringstiltak som vi mener vil styrke legitimiteten til innkjøpsordningen og gjøre den bedre. Flere av disse bekreftes og underbygges i rapporten. Andre konklusjoner er vi ikke nødvendigvis enige i.
NBU skal bidra
Endringsprosessene i Kulturrådet har så vidt begynt. NBU skal bidra med det vi kan i tiden fremover. Ikke minst skal vi sammen med Norsk barnebokinstitutt spille inn kriterier til sammensetningen og kompetansen i vurderingsutvalget.
Den overordnede problemstillingen er nok at litteraturproduksjonen utvikler seg og vokser, ikke minst når det gjelder plattformer (hele logikken rundt innkjøpsordningen er modellert og rigget rundt papirboka), mens de økonomiske budsjettene til Kulturrådet ikke følger samme utvikling. Vi får håpe at noen politikere velger litteratur og lesning som hjertesak. Det trenger vi.
Jeg avslutter med noen ord fra en av utredningens hovedforfattere, Paul Bjerke:
Kulturrådets tilskuddordninger har avgjørende betydning for at norsk litteratur blir skapt, utgitt, distribuert og lest. Forvaltningen av innkjøpsordningene er dessuten svært kostnadseffektiv.
Hele utredningen ligger nå tilgjengelig på Kulturrådets nettsider.
God lesning til dere som har tid og lyst!