Gudrun Skretting har skrevet barnebøkene om Anton. I høst er hun aktuell med sin første roman for voksne, Tre menn til Vilma, lansert som en forlokkende miks av Love Actually og Elling. Foto: Niklas Lello
– Vel, jeg er ikke kresen hva omgivelser angår. Det skal jeg ha. Og i all hovedsak dreier det seg nok om min (muligens tvilsomme) evne til å tolerere rot. Jeg tror den er medfødt. (En gang bar barna mine en middels stor trestamme inn på stuegulvet, hvorpå jeg skrittet uberørt over den, helt i egne tanker.)
Nei, så lenge det er varmt nok, og relativt stille, skriver jeg hvor som helst i huset. Eller i skyggen på verandaen sommerstid, hvis ikke min solelskende nabo jobber hjemmefra og snakker i telefonen.
Etter at et visst rødprikkete virus pigget seg inn i livene våre, har det vist seg ekstra praktisk å være flyttbar. Min musikermann tilbrakte mye tid hjemme i begynnelsen av pandemien, det samme gjorde studentene som returnerte fra sine nedstengte studiesteder. Alt sammen akkompagnert av engasjert gaming fra andre etasje når fjortenåringens hjemmeskole var unnagjort for dagen.
Ja, vi har overtatt et hus som trenger litt oppussing. Nei, vi har ikke begynt ennå.
Jeg tilbrakte derfor den første koronatiden her, lengst mulig bort fra husets lydkilder. (Ja, jeg glemte å nevne at fjortenåringen også kjøpte seg trommesett omtrent på denne tiden.)
Egentlig har jeg vel alltid følt at det meste av inspirasjon, ideer og den slags kommer innenfra, ikke fra omgivelsene. Blikket mitt er liksom uansett i en annen verden når jeg jobber, enten det er med ord eller musikk.
Likevel ender jeg ofte opp foran vinduet. Så om jeg hadde hatt hytte, ville jeg nok likt å jobbe der – med utsikt til hav eller fjell.
Men for all del, jeg klager ikke. Hjemme kan jeg både titte ut på en lønnehekk som vokser to meter i året, eller hagen bak huset, et villnis som sikkert holder liv i opptil flere truede insektarter. (Mest minneverdige øyeblikk var for øvrig da tre store elger passerte en dag jeg satt på verandaen.)
Ja, jeg vet at dyret på bildet er et rådyr.
Når det gjelder lyd, er jeg altså mindre tolerant. Og det er nesten verst med musikk. Den er jeg rett og slett for glad i, og jeg forsvinner stadig inn i musikken i stedet for i teksten. Litt leit, for i den ideelle verden skulle jeg helst hatt musikk til alt jeg gjør.
Fra tid til annen setter også fysikken premissene for kontorhverdagen. Som i fjor, da jeg hadde sittet så mye at ryggen sa ifra. Om at jeg burde kjøpe meg ståpult.
Det gjorde jeg. Jeg stod og stod. Og fikk selvfølgelig vondt et annet sted i ryggen, det var uvant å stå stille på et hardt golv i timevis. Til og med i joggesko.
Det var da jeg gikk til innkjøp av balansebrett. For til enhver tid å variere hvilke muskler som skulle få kjørt seg.
Så der har jeg altså stått og vaklet. Enten ved ståpulten på kontoret, eller i stua ved flygelet, som også innehar den passelige høyde. Og sett for meg at min første voksenroman skulle fullføres med stram mage og kjernemuskulatur av en annen verden.
Jeg kan i det minste rapportere om at romanen ble ferdig. Samt at jeg antakelig vil fullføre flere barnebøker uten å bli nevneverdig stram noe sted som helst.
Det skal riktignok sies at ryggen ble bedre.
Men har jeg så noen smarte tips? Til organisering av notater, for eksempel? Nei. Jeg har notatbøker, jeg har post-it-lapper, og jeg har forsøkt meg med inspirerende bokser og en slags magnettavle vi aldri klarte å feste til veggen.
Likevel: Det er nå engang slik at når ideene kommer (og det er slett ikke alltid ved skriveplassen), da gjelder det å få skriblet dem ned på det man har for hånden. En konvolutt for eksempel, et noteark eller en reklame fra Europris.
Etterpå gjelder det å finne dem igjen. (Uten sammenlikning for øvrig, men Agatha Christie hadde visstnok notatbøker strødd over hele huset, og klagde over at hvis hun bare hadde hatt mer orden, ville hun ha skrevet enda flere bøker.)
Uansett: Med jevne mellomrom forsøker jeg selvfølgelig å samle dette rotet, systematisere det, og på et eller annet tidspunkt i prosessen: lage en handlingsrekkefølge. Det er den du ser helt til høyre i bildet øverst (jeg fant nemlig ut at post-it-lapper festet seg godt til speil.) Jeg er veldig glad for at notatene ikke lar seg lese.
En gang i tiden så jeg for meg forfatterlivet som en rolig tilværelse, der jeg klekket ut ideer over fredelige kopper te, med all verdens tid til refleksjon, med musikk på øret, og sortering av gode ideer i fargerike bokser.
Altså, fred? Nei. Ikke orden heller. Det er visst ikke slik jeg fungerer.
Men det blir nå en bok i ny og ne likevel.