Denne kommentaren ble publisert på Barnebokkritikk 21. mai 2021, som svar på kritiker Guri Fjeldbergs kommentar «Fare for fantasitørke» publisert 20. mai samme sted.
Av Charlotte Glaser Munch, forfatter og tidligere leder av NBUs litterære råd
Da jeg leste Guri Fjeldbergs kommentar «Fare for fantasitørke», ble jeg med en gang provosert. Komme her og påstå at det er forfatterne som lider av fantasitørke?
Det er selvfølgelig forlagene som bidrar til det, tenkte jeg, og kjente at jeg kunne vise til hvordan de i mer enn et tiår har skjelt til/slavisk fulgt spesielt ett stort land med hensyn til hva som selger.
For å selge bøker står øverst på listen. Tjener ikke forlagene penger på det de produserer, kan det være det samme. Her lar jeg være å gå inn på forlagshistorie, statistikker og økonomiske forutsetninger, for det er noe annet jeg er ute etter: skyld.
Guri Fjeldberg velger å skylde på forfatterne for at barnebøkene ikke lenger åpner hodet hennes.
Undertegnede velger – først –å skylde på forlagene, som på grunn av økonomisk skrekk og mindreverdighetskompleks (?) prøver å presse forfatterne inn i en måte å skrive på som kan få forretningen til å gå rundt.
Alt i alt handler det mindre om skyld og mer om tidens tann, er min mening.
Å gjøre noe så enkelt som å pålegge et av leddene i denne trenden ansvaret for å produsere bøker som ikke evner å åpne hodet, handler derfor mest om å sparke inn en åpen dør.
Jeg vil dessuten hevde, som nylig medlem av NBUs litterære råd, at det er for enkelt å avskrive alle de varierte bøkene som gis ut for barn og unge som «ikke-åpnende». For det første har temmelig mange av dem åpnet hodet mitt, og videre har det til alle tider vært sånn at noen få forfattere står for de helt spesielle, litterære bidragene (f. eks. av Fjeldberg nevnte Ulf Stark).
Bøker, forfattere og forlag speiler tiden vi lever i. Da må vi i så tilfelle skylde på den?
(Foto av Charlotte Glaser Munch: NBU)