Johanne Emilie Andersen tilbrakte mye tid med bildebøker i oppveksten. Ingen overraskelse, kanskje, at hun ble illustratør og forfatterdebuterte med en bildebok. 

Johanne Emilie Andersen (f. 1962) er utdannet grafisk designer og illustratør og har tatt forfatterstudiet ved Norsk Barnebokinstitutt. Siden debuten med KanLand i 2003 har hun skrevet flere lettleste og tilrettelagte bøker for barn og for voksne utviklingshemmede. Foto: Mike Mills

Hva betydde bøker for deg i oppveksten?

Moren min var barnebibliotekar, så jeg tilbrakte veldig mye tid i oppveksten ved et rundt bord med massevis av bildebøker på Deichman i Bogstadveien. Frøken detektiv og lignende serier var FY (vi snakker tidlig 70-tall), men jeg ble nok ikke så traumatisert av den begrensningen. Jeg likte å lese, og den siste boka jeg hadde lest, var alltid den beste.

Hvorfor ville du bli forfatter?

Det runde bordet på biblioteket i Bogstadveien har nok noe å si for det valget. Jeg har alltid likt å skrive, men som barn og ungdom diktet jeg nok mest uten at det kom på papir. Jeg hadde for eksempel en føljetong gående om en rotte og en mus under trappa, som venninnen min fikk servert hver gang hun var med meg hjem. I ettertid har jeg skjønt at hun trodde historien var sann, så jeg må ha gjort en god jobb der. Jeg startet yrkeslivet som illustratør, men nå har jeg mer fokus på å skrive.

Hvorfor valgte du å skrive for barn?

Det føles veldig naturlig. Jeg identifiserer meg vel litt med barn, egentlig.

Finnes det rød tråd eller fellesnevner i bøkene dine?

Når jeg tenker meg om, så handler vel alle bøkene om ganske sårbare mennesker.

Er det noe du er spesielt opptatt av som forfatter?

Jeg er opptatt av mennesker og alt det rare vi foretar oss her i verden! Når det gjelder selve skrivingen, synes jeg det er spennende å prøve å få mye innhold inn i et lite format. Det er vel derfor jeg har skrevet så mange lettlestbøker. Jeg er også veldig opptatt av stille humor i bøkene mine, hvis man kan kalle det det. Litt sånn humre-humor.

Hva liker du å gjøre når du ikke skriver?

For mange år siden så jeg en gammel dokumentar om Tarjei Vesaas på gården hans i Vinje. Intervjueren spurte ham om hva han likte å gjøre når han ikke skrev. Det var tydelig at hun prøvde å hinte om en spesiell hobby han hadde. Men Vesaas sa bare: Eg sit og glor. Intervjueren: Men du holder vel på med noe spesielt … hint, hint … Nei, eg sit og glor, svarte Vesaas med sitt lure, trauste smil. Det er fruktbart, det òg …

Grunnen til at jeg husker det der, er vel at jeg også liker å sitte og glo, og jeg mener det kan være ganske fruktbart. (Men nå har vi jo noe som heter Facebook, som fort kan utkonkurrere den aktiviteten …)

Hvilke forventninger har du til NBU?

Jeg har hørt rykter om at NBU er en veldig hyggelig forening å være medlem i!