Kristin Bortolotti utdannet seg til skulptør før hun debuterte med bildeboken Den magiske pappesken i 2018. I år kom Gutten i tempelet, også dette en bildebok illustrert av henne selv. 

Kristin Bortolotti (f. 1978) er bosatt i Asker med sine to barn Leo og Natasha. Foto: privat

– Hva betydde bøker for deg i oppveksten?

– Bøker var gode venner og en mulighet for virkelighetsflukt. Jeg var dårlig i idrett og kunne hverken sykle eller svømme før jeg fylte ni år. Når det skulle deles opp lag i gymtimen, ble jeg bestandig valgt sist. Helst ville jeg sitte inne og tegne, lese eller sy hele tiden. I sommerhalvåret gikk det fint å leke ute, men vinteren var en lidelse. Jeg likte ikke engang å ake, så det ble til at jeg satt på en stasjonær kjelke eller spark og leste alt jeg kunne komme over. I tenårene skulket jeg skolen mye og dro til Asker eller Sandvika bibliotek for å lese isteden. Det falt meg aldri inn at jeg en dag skulle finne mine egne bøker i hyllene der.

– Hvorfor ville du bli forfatter?

– Jeg ville bli billedkunstner og utdannet meg til skulptør, men det ble for vanskelig å produsere skulpturer som alenemor til to barn (et på autismespekteret). Gleden var stor da jeg fant tilbake til tegningen. Ordene kom til slutt i den første boken, samtidig som illustrasjonene i den andre … og først i boken jeg jobber med nå!

– Hvorfor valgte du å skrive for barn?

– Ut fra et brennende ønske om å forklare noe for mine egne barn, som kun lot seg  uttrykke gjennom illustrasjoner og handlingsforløp.

– Finnes det en rød tråd i bøkene dine?

– De to første bøkene mine har et nostalgisk uttrykk, men det er ikke tilfelle med boken jeg jobber med nå. Den handler om de store utfordringene vi sammen står overfor vedrørende vår egen planet.

– Er det noe du er spesielt opptatt av som forfatter?

– Ja, av annerledeshet og at alle mennesker har like stor verdi.

– Hva liker du å gjøre når du ikke skriver? 

– Så lite som mulig. Jeg liker å se på vinden blåse i tretoppene og bølger slå inn mot stranden … men også å stirre inn i en vegg eller et tak. Stillhet og tomhet er viktig.

– Hvilke forventninger har du til NBU?

– Debutantreffet i 2018 var så fint at jeg umiddelbart ville bli medlem. Vanligvis kvier jeg meg for å ta del i fellesskap, men her er det så fin tone og høyt nivå i alle ledd at jeg virkelig gleder meg til fortsettelsen. Takk for medlemskap!

– Det var fint å høre. Velkommen til oss!