Denne artikkelen er skrevet av forfatter, oversetter og illustratør Mette Newth, og tar for seg opphavsrett og forhandlingene om vederlagsmidlene da hun var leder for NBU (1977–79). Newth vitnet i voldgiftssaken om fordeling av bibliotekvederlaget tidligere i år.
Mette Newth. Foto: Hege Newth
«Det er en anerkjennelse av kunstens helt sentrale og vitale betydning i et samfunn at opphavsretten begrenses eller avgrenses av samfunnets rett til mer eller mindre fritt å utnytte et åndsverk.»
«Opphavsretten er kunstnernes arbeidsrett, og den er samtidig kunstnernes arbeidsmiljølov.»
Jussprofessor og forfatter Jon Bing: «Opphavsretten i et foranderlig samfunn», artikkel i Norges Kunstnerråds utredning «Kunst, samfunn, forandring», 1983 ⌊note 1⌉
I voldgiftssaken om fordeling av bibliotekvederlaget mellom Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU), Norske Dramatikeres Forbund (NDF), Norsk Oversetterforening (NO) og Den norske Forfatterforening og Forfatterforbundet, i mai 2021, vitnet jeg som tidligere forhandler om bibliotekvederlaget for NBU, NO og NDF.
Min forberedelse av vitneforklaringen ble et nyttig gjensyn med de skjønnlitterære skribentorganisasjonenes fagpolitiske nybrottsarbeid, særlig med avtaler om kopiering i skoleverket m.m. og vederlag for utlån i alle offentlige bibliotek på sytti- til nittitallet, tiår som var fagpolitisk sterkt preget av Jon Bings mangfoldige bidrag som juridisk rådgiver, forhandler, idémaker, generøs kunnskapsformidler og særdeles produktiv skjønn- og faglitterær forfatterkollega.
Som tillitsvalgt og fersk forhandler for NBU (ULF) i historiens første forhandlinger mellom staten og kunstnerorganisasjonene i 1977, lærte jeg fort å verdsette Jons kløkt, hans omfattende kunnskap og evne til å forvandle komplisert opphavsrett til glassklar mening. Derfor er det ingen tilfeldighet at denne teksten åpner med kraftfulle sitat om opphavsrettens betydning. Begge er påminnelser som både kunstnere og samfunnet nok fortsatt vil trenge lenge.
Kunstnerne og staten
Syttitallet markerer et vendepunkt i forholdet mellom staten og kunstnerne. Arbeiderparti-regjeringen varslet en stortingsmelding om kunstnerpolitikk, og Kunstneraksjon 74, den frittstående aksjonen som samlet ulike grupper kunstnere om felles krav, var pådriver overfor departementet som arbeidet med meldingen. St. meld. nr. 41 1975–76 «Kunstnerne og samfunnet» kom med et løfte om forhandlingsrett til skapende kunstnere og ga håp om en mer aktiv og ansvarlig kunstnerpolitikk. Det var et vel kjent faktum at kunstnernes inntekter gjennomsnittlig lå langt lavere enn øvrige yrkesgruppers inntekter. Retten til å forhandle om inntekter fra kunstnerisk arbeid var da også ett av kunstneraksjonens krav. Kunstneraksjonen formulerte dessuten det såkalte 3-punkts-kravet som organisasjonene la til grunn i forhandlingene med staten, da Norge – som første land i verden – innvilget kunstnerorganisasjonene formell forhandlingsrett.
Rekkefølgen av kravene var en tydelig markering av kunstnernes prioritet i forhandlingene:
Først: Vederlag for reell bruk av de skapende kunstneres arbeider.
Deretter: Økt bruk av de skapende kunstneres arbeider.
Og til sist, sikkerhetsnettet: En garantert minsteinntekt for alle yrkesaktive, skapende kunstnere der punkt 1 og 2 ikke gir rimelige inntekter.
For de fire skjønnlitterære organisasjonene utgjorde rimelig vederlag for bibliotekenes utlån og vederlag for skolenes omfattende og ulovlige tekstkopiering de første og viktigste kravene å forhandle med staten om. Imidlertid ville staten først ha garantiinntekten i havn før forhandlinger om reell bruk av kunstnernes arbeider. Mange organisasjoner ga etter for statens vilje. De fire skribentorganisasjonene sto på sitt og avslo å undertegne avtalen om forhandlingsrett, som de allerede da hadde begynt å betrakte som en lite reell rett for skribentene. I den første forhandlingen om bibliotekvederlag fikk skribentene bekreftet at forhandlingsretten var lite reell når det gjaldt bibliotekvederlaget. Skribentene gjorde Stortinget oppmerksom på dette og reiste forslag om en egen bibliotekvederlagslov, som Stortinget godkjente i 1987.
«Trærne vokser ikke lenger inn i himmelen», erkjente statens sjefsforhandler i et fellesmøte med kunstnerorganisasjonene få år etter at forhandlingsretten ble tatt i bruk. Det var en poetisk forklaring på hvorfor forhandlingene om det norske bibliotekvederlaget – som staten visste lå skammelig langt under de svenske og danske vederlagene – ble tålmodighetsprøvelser for skrivelystne tillitsvalgte.
Etter sju år med ørkesløse forhandlinger etterfulgt av brudd, meklinger og aksjoner sto de 19 vederlagsberettigete organisasjonene og staten fortsatt langt fra hverandre i 1984. Organisasjonenes ideelle krav var da på samme nivå som det danske vederlaget, dvs. 84 millioner. Staten tilbød 14 millioner, organisasjonene avslo, og staten benyttet sin anledning til helt risikofritt ensidig å fastsette vederlaget til 14 millioner, ettersom organisasjonene ikke hadde reelle sanksjonsmuligheter.
Ved brudd i mekling ble det aksjonert høyt og tydelig, skribentene tok endatil bøkene sine ut av bibliotek over hele landet, og de ble møtt med sympati hos både lånere og bibliotekarer, men effekten var liten på motparten. Derimot gjorde det betydelig inntrykk på både staten, skoleeiere, lærere og utdanningssamfunnet da det ble brudd i forhandlingene om vederlag for skolenes ulovlige kopiering og opphavshaverne og forlagene forbød kopiering av beskyttede verk. Da de satte makt bak forbudet, f.eks. stengte kopimaskiner og truet med anmeldelser, ble alvoret klart. Staten og organisasjonene ble enige om avtale. Og ikke lenge etter ble KOPINOR født – opphavshavernes eget organ for forvaltning av midler som staten/samfunnet faktisk skylder opphavere.
Lov og rett om bibliotekvederlag
Jon Bings mest betydningsfulle bidrag for alle parter – også Stortinget – midt på åttitallet var hans arbeid for og med utkastet til en norsk lov om bibliotekvederlag, tilsvarende den danske, som da var enestående i verden. På Stortinget var man oppmerksom på særlig skribentenes frustrasjon over forhandlingene om bibliotekvederlag, og forslaget om en egen biblioteksvederlagslov var kjent.
Statens bibliotekvederlag var den gang festet i den såkalte Bibliotekloven som en beskjeden andel av bevilginger til bøker. Da denne loven ble revidert i 1986, i og med det nye inntektssystemet for fylker og kommuner forsvant også statens øremerkete midler til innkjøp av bøker, fant Stortinget at en vederlagslov var berettiget, og arbeidet med loven kom i gang. Forhandlingsklimaet ble også bedret i og med ny forhandlingsledelse på statens side. Spesielt var det merkbart i samarbeidet med staten om det sentrale punktet for skribentene: et beregningsgrunnlag som klart reflekterte hva staten skulle betale godtgjørelse for.
Lov om bibliotekvederlag nr. 23 1987 fikk god mottakelse i Stortinget og trådte i kraft i 1987. Loven fastslår at opphavere har rett til et vederlag for verk som lånes ut i offentlige bibliotek, at «vederlaget beregnes etter en sats for hver utlånsenhet», dvs. lik sats for bøker og andre medier, og at «beregningene skal bygge på statistikk over antallet utlånsenheter som disponeres til utlån i de enkelte bibliotekene, og hvilke typer verk som inngår i disse». Partene var dessuten enige om at vederlaget var et kollektivt vederlag, forvaltet av de representative organisasjonene ⌊note 2A–D⌉.
Samme år ble den første 3-årige avtalen (1986–89) mellom staten og organisasjonene inngått i henhold til den prinsipielt og kunstnerpolitisk sett viktige loven om bibliotekvederlag. Staten bevilget 10 millioner kroner ekstra for året 1987–88, som ble skjevfordelt mellom fondene til de faglitterære og de skjønnlitterære organisasjonene i tråd med prinsipper som partene allerede hadde avtale om.
Men kampen for rimelig bibliotekvederlag var slett ikke uten konflikter organisasjonene imellom på 70- og 80-tallet. Ett eksempel er konflikten mellom fag- og skjønnlitterære voksenbokforfattere. Den kunne bli ganske heftig i mediene, en situasjon som selvsagt var lett for motparter å utnytte. Det er enkelte likhetstrekk mellom konflikten som endte med voldgift i 2021, og konflikten den gang. Men det er også en vesentlig forskjell; den gangen valgte staten å samarbeide med organisasjonene om løsninger alle parter fant å kunne godta. Både vederlagslov, beregningsgrunnlag og enhetspris var uttrykk for løsningsvilje fra statens side, også ekstrabevilgningen til gradvis vederlagsmessig likebehandling av fag- og skjønnlitterære forfattere. Alt dette gjorde en første 3-årig avtale lettere å akseptere for de fire skjønnlitterære organisasjonene.
Det er stor forskjell på å vinne lite og å tape mye. Slik sett er det neppe tvil om at statens forhandlingsstrategi var adskillig mer aktiv og ansvarlig i 1987 enn den som ble valgt i 2019, da staten passivt henviste Forfatterforbundet til å nytte sin nyvunne forhandlingsrett til å kreve en betydelig andel av NFOFs (Norsk Forfatter- og Oversetterfond) andel av det totale bibliotekvederlaget. Det var å invitere til en oppslitende kamp mellom skribentorganisasjonene i full offentlighet. Men det var også en handlemåte som likner mistenkelig på å abdisere fra å føre en ansvarlig kunstpolitikk på litteraturfeltet. Ingen kan vel være tjent med at en tilsvarende situasjon oppstår i nye forhandlinger om bibliotekvederlaget.
Bibliotekvederlaget er et viktig kulturpolitisk virkemiddel. Ingen tvil om det. Like viktig er det – men langt sjeldnere framhevet – at vederlaget er en godtgjørelse som de berettigete opphavere har rett til ifølge loven. Vederlaget er del av inntekten fra kunstnerisk arbeid, den arbeidsinntekten som fortsatt er lavere enn gjennomsnittsinntekten for øvrige yrkesgrupper i samfunnet. Med ujevne mellomrom bekymrer dette også kulturmyndighetene, men tross flere levekårs- og inntektsundersøkelser på oppdrag fra ulike regjeringer er kunstneryrkenes problem ikke løst. Kan det skyldes manglende politisk prioritering? Eller rett og slett at inngrodd mistanke fortsatt råder, her som i mange samfunn, om at statlig kunstnerpoltikk egentlig er statlig understøttelse av kunstnerne.
I så tilfelle er det fortsatt nødvendig å minne politikere om at bibliotekvederlaget (i likhet med vederlaget for kopiering i skole/høgre utdanning mv.) faktisk er opphaveres egne inntekter som de representative organisasjonene forvalter kunstnerpolitisk gjennom sine demokratisk valgte organer, de som fordeler midlene som stipend og andre ytelser til medlemmer og ikke-medlemmer. For organisasjoner som NDF, NO og NBU, som relativt sett får ganske beskjedne statlige stipendkvoter, betyr andelene av de kollektive vederlagene at mange flere dramatikere, oversettere og barne- og ungdomsbokforfattere kan drive studier, reise, få betalt arbeidsro til ny produksjon, mv.
Opphavsretten i det foranderlige samfunnet
Midt på 70-tallet fikk nordiske politikere en felles visjon. Den het NORDSAT, en felles nordisk fjernsynssatellitt som skulle spre nordiske programmer til alle nordiske folk. Det skulle forbedre nordisk språkforståelse og kulturfellesskap og mye mer, alt det som hundrevis av års naboskap og samvirke øyensynlig ikke hadde skapt. Nordiske politikere fra nær sagt alle kanter bejublet NORDSATs mange muligheter. Unntaket var mange politikere og samfunnsengasjerte på Island, Grønland, Færøyene og i Sameland, som fryktet negative konsekvenser for nasjonal kultur.
Også nordiske kunstnere hadde egne grunner til å være mot NORDSAT, for politikerne så opphavsretten som et stort hinder for realisering av satellittdrømmen. Politikernes forsøk på å uthule opphavsretten fikk kunstnere over hele Norden til å ta til gatene og kjempe for sin arbeidsrett, som Jon Bing utvilsomt ville ha kalt opphavsretten allerede den gang. Forsøket ble stoppet, NORDSAT ble erklært for kostbar, og satellittdrømmen druknet i flommen av video- og kabel-tv-tilbud.
Den informasjonsteknologiske revolusjonen var kommet for å bli, men vi hadde Jon Bing på laget, forfatterkollegaen med sitt brede spekter av nyttige talent, som også var mer enn alminnelig kunnskapsrik om den informasjonsteknologiske utviklingen og ustoppelige medieflommen, han som lærte mange av oss andre både å være mottakelige for ny og nyttig kunnskap og årvåkne for skadevirkninger som hemningsløs utvikling av utnyttelsesformer og større press mot åndsverkloven.
Utviklingen i Norge ble godt hjulpet av at regjeringen i 1981 oppløste NRK-monopolet og åpnet kringkastingsloven for private ikke-kommersielle norske aktører. Det var i seg selv ingen ulykke, men frisleppet bidro ikke akkurat til å styrke aktørenes respekt for norske kunstneres opphavsrett. Snart innså også norske kulturmyndigheter og politikere at den grenseløse flommen av kommersielle utenlandske medieproduksjoner var en trussel som norsk kulturpolitikk ikke hadde svar på.
Tidlig på 80-tallet samlet Norges Kunstnerråd ⌊note 3⌉ kunstnerorganisasjonene til kamp for levende norsk kunst og kultur. I en av Rådets informasjonskampanjer – med særlig adresse til ansvarlige myndigheter og stortingspolitikere; de siste hadde Rådet og organisasjonene en betydelig mer fruktbar kontakt med enn departementet – bidro Jon Bing med den viktige artikkelen «Opphavsretten i et foranderlig samfunn» (Norges Kunstnerråds utredning Kunst, samfunn, forandring, 1983).
Midt i den entusiastiske informasjonsteknologiske nybyggertiden sendte Jon Bing et klart budskap til politikere og oss alle om opphavsrettens umistelige verdi – åndsverket – selve kjernen i loven, det som ingen kanal eller plattform kan klare seg uten, men som den voksende krattskogen av kopieringsmetoder kunne kvele:
«Det er originalt, det ville aldri kunne ha blitt til uten nettopp disse individenes innsats. I dette ser man en klar forskjell til andre rettigheter, for eksempel eiendomsrettigheter. Retten til et stykke land, som også beskyttes av vår rettsorden, er ikke knyttet til at eieren har skapt landområdet – at vedkommende har demmet opp et vann eller dyrket opp en myr. Men opphavsrett er nettopp avhengig av at skaperen har bragt inn i virkeligheten noe som ikke før eksisterte, og som var avhengig av nettopp opphavsmannens innsats for å få eksistens. Et høytidelig og litt gammelmodig uttrykk som ‘åndsarbeid’ har nettopp sin realitet i denne grunnleggende forutsetningen. Derfor har opphavsretten mer til felles med en arbeidsrett enn en eiendomsrett. Den gir opphavsmannen retten til å bestemme over bruken av det vedkommende selv presterer, på samme måte som man ellers har rett til å bestemme hvordan kraft i hender og tanke skal nyttes av arbeidsgivere på arbeidsmarkedet.»
Og så:
«Opphavsretten er kunstnernes arbeidsrett, og den er samtidig kunstnernes arbeidsmiljølov.»
Samfunnet vil fortsatt være i konstant forandring, og det er ingen grunn til å tro at de informasjonsteknologiske oppfinnelsers tid snart er forbi, ei heller at opphavsretten har evig vern. Uten tvil kommer nye behov for utnyttelse av kunstnernes arbeid som nødvendiggjør nye forhandlinger om nye avtaler, som igjen gjør utnyttelsen av opphavsretten mer uoversiktlig. Fortsatt vil nok mange aktører ikke vite å sette pris på åndsverkets egentlige verdi. Og noen – antagelig opportunistiske politikere – kan på nytt komme til å se opphavsretten som et hinder for samfunnets mer eller mindre frie utnyttelse av opphaveres åndsverk.
Desto viktigere er en bevisst kunstnerpolitikk, enn si litteraturpolitikk, en fagpolitikk som kontinuerlig innebærer å være beredt til – med solid argumentasjon – å kraftfullt tilbakevise alle forsøk på å uthule opphaveres rett til å bestemme bruken av «det vedkommende selv presterer», sagt med Jon Bing. Å være tillitsvalgt i dag er krevende, ingen tvil om det, men kampen for best mulig beskyttelse av opphavsretten og de beste betingelser for utnyttelse av kunstnernes åndsverk er kanskje viktigere enn noen gang. Og fortsatt like inspirerende og nødvendig vil Jon Bings beskjed være:
«Det er en anerkjennelse av kunstens helt sentrale og vitale betydning i et samfunn at opphavsretten begrenses eller avgrenses av samfunnets rett til mer eller mindre fritt å utnytte et åndsverk.»
I begynnelsen av 90-årene kom den første kulturmeldingen, St. meld. 61 «Kultur i tiden» (1991–92), som er skrevet av en kunstner, kulturminister Åse Kleveland. Om kunstens rolle sies det bl.a.:
«Kunst representerer en særegen og utfordrende sektor av den totale kultursammenhengen. Det er et område preget av høy profesjonaliseringsgrad og et ofte livslangt utviklingsarbeid. Samtidig er det et område der samfunnet har rett til å kreve høy kvalitet på de ytelsene som frembringes.»
Kunsten må forholde seg utprøvende og eksperimenterende til sin egen samtid, påpeker meldingen:
«Ved at den selv er fornyende innen sitt eget område, vil den også kunne ha en fornyende og vitaliserende virkning på det større samfunnslivet som kunsten er en del av.»
Dette er skrevet med en innsikt som slike meldinger sjelden bærer preg av. Slik Jon Bing på sin innsiktsfulle måte kunne forvandle komplisert opphavsrett til vektige argumenter for kunstnernes inntekter, gir «Kultur i tiden» argumenter for at et gjensidig forhold mellom kunsten og samfunnet kan ha – og kanskje bør ha – en fornyende og vitaliserende virkning på dagens og morgendagens foranderlige samfunn.
Noter
(1) Professor Jon Bing (1944–2014). Forfatter av skjønnlitteratur for voksne og barn, dramatiker, faglitterær forfatter, redaktør for et 20-talls science-fiction-antologier (også sammen med kollega og medforfatter Tor Åge Bringsværd). Bing var forhandler og juridisk rådgiver for de skjønnlitterære skribentorganisasjonene, hadde viktige posisjoner innen offentlig kulturliv, bl.a. som leder for Norsk Kulturråd, og var professor ved Senter for rettsinformatikk ved Institutt for privatrett, Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo. Hvert år, nær hans fødselsdag, avholder Senter for rettsinformatikk et Jon Bing Memorial Seminar «dedicated to honouring one of the leading pioneers in research on law and computer technology».
(2A) Kollektivt vederlag. Etter vurdering av andre lands beregningsmodeller valgte organisasjonene og staten en modell med et kollektivt vederlag basert på statistikk over tilgjengelig bok- og mediebestand – dvs. også eldre bøker – i alle landets offentlige bibliotek. Statistikken viser hvor stor del av bokstammen som er norsk eller oversatt, fag- eller skjønnlitteratur for voksne eller barn. Staten betaler samme vederlag per enhet og samme vederlag for norsk og oversatt litteratur, et litteraturpolitisk valg som senere har vist seg å være et fornuftig valg.
(2B) Bibliotekvederlagets beregningsmodell. Både staten og organisasjonene ønsket en modell der minst mulig gikk til administrasjon, altså ikke lik den svenske modellen – individuelle vederlag beregnet etter utlånsstatistikk, som ble delvis betalt av organisasjonen selv. En modell som kunne gi store skjevheter, var heller ikke ønskelig, slik den danske ordningen gjorde, der individuelle vederlag ble beregnet etter forfatterens antall titler. En forfatter av en serie enkle pekebøker fikk følgelig et årlig vederlag mange ganger større enn det en poet eller romanforfatter fikk. Den danske modellen skapte da også strid forfatterne imellom og ble senere betraktelig endret.
(2C) Fordeling av bibliotekvederlaget mellom alle berettigete organisasjoner ble avgjort i 1977 i første mekling mellom staten og de fire skjønnlitterære organisasjonene slik: 85 % til de fire skjønnlitterære gruppene og 15 % til de øvrige gruppene. Fagbokforfatterne hadde da nylig begynt forhandlinger med staten og fikk sitt vederlag i separate forhandlinger.
(2D) Fordeling av bibliotekvederlaget mellom de fire organisasjonene i NFOF. Ulike modeller ble drøftet på et felles seminar i årsskiftet 1979/80 ledet av Jon Bing. De fire organisasjonene avholdt så uravstemning for sine medlemmer. Modellen – fordeling etter medlemstall justert etter økonomiske behov i organisasjonene – ble vedtatt.
(3) Norges Kunstnerråd (1941–2000) ble dannet da den tyske okkupasjonsmakten planla opprettelsen av et kulturkammer med norske kunstnere – først billedkunstnerne – som medspillere, som da ville bli fratatt den livsviktige innstillingsretten. Kunstnerrådet var en dekkorganisasjon mens organisasjonene selv gikk i dekning. Rådet ble forbudt i 1941 og aktivisert som fellesorgan etter krigen. Etter Kunstneraksjon 74 ble Rådet igjen et aktivt kunstnerpolitisk organ spesielt på områder som opphavsrett og revisjon av åndsverkloven
Kilde
Artikkelens hovedkilde er Kompendium for organisasjonene ULF, NO, NDF, som inneholder fagpolitisk historikk for de tre organisasjonene: fellesområder og særområder for hver enkelt av de tre, relevante lover, lisensavtaler, kunst- og kulturpolitiske virkemidler med mye mer. Kompendiet bygger på hver organisasjons papir- og dataarkiv og ble utarbeidet av forfatter, lyriker, dramatiker og oversetter Paal-Helge Haugen og forfatter, oversetter og illustratør Mette Newth i 1988. Kompendiet ble oppdatert og fagfellevurdert av de tre organisasjonenes styrer og ledere i 1990.