NBUs litterære råd består av seks forfattere og illustratører og er foreningens sakkyndige i alle spørsmål av litterær karakter. I sin siste spalte før jul tar de for seg barne- og ungdomsbøker om klimaforandringer.
Noen av våre aller eldste tekster forteller om apokalypse og klimakatastrofe. Er de dermed også eldgamle forløpere for den ganske unge sjangeren definert som klimafiksjon?
I 2011, i forbindelse med pressearbeidet til boken Polar City Red av Jim Laughter, brukte skribenten Dan Bloom begrepet for første gang: Climate-Fiction (Cli-Fi). Han har siden skrevet mye om Cli-Fi. For ham er ikke Cli-Fi en sjanger som forklarer og lærer oss om verden slik den er; han beskriver sjangeren som tekster som får oss til å se verden slik vi må se den. Altså, at vi ser en verden på randen av sammenbrudd. Bloom definerer ganske enkelt Cli-Fi som tekster eller filmer med klimaforandringer som hovedtema.
Imidlertid er det flere som har ønsket å nyansere bildet, og som hevder at tekstene må omhandle menneskeskapte, eller fornektingen av menneskeskapte, klimaforandringer for å kunne være Cli-Fi. En sånn definisjon vil gjøre kravet for å kunne kalles Cli-Fi mye strengere og utelukke den nevnte syndefloden, da den – selv om den indirekte er menneskeskapt – like fullt er iverksatt av en dømmende Gud. Det er ikke klimaet som forandres av menneskene; klimaet blir forandret på grunn av menneskene, som straff, av en ekstern makt.
Norsk Cli-Fi
Blant årets barne-og ungdomsbøker er det flere som skriver Cli-Fi. Noen skriver seg helt inn til selve kjernen av definisjonen, når den er brukt på sitt strengeste, som Espen Dekko i Pyrocumulus og Synne Mathiassen i Øya synker sakte. Her foregår handlingen i henholdsvis en vindmøllepark og på en, muligens, synkende øy.
Så er det noen tekster som i litt videre forstand kan sies å omhandle klimaforandringer, som Milla redder Amazonas av Selma Lønning Aarø og Den store fuglejakten av Nora Brech.
Enda lenger vekk fra den strengeste definisjonen finner vi to bøker som nok ikke kan kalles Cli-Fi, men som med sin apokalyptiske tematikk likevel må nevnes, da de berører og nærmer seg tematikken i større eller mindre grad, nemlig Øystein Stenes Drømmenes orden og Tiger Gartés Dette dreper oss, der trusselen mot menneskene ikke er klimaforandringer, men et virus.
Og så har vi Tilla og Vannvesenet av Flu Hartberg. Her er det menneskenes forsøpling av havene som skaper en plutselig oversvømmelse. Som i en blanding av den svenske tv-serien Daniel Duppsko og Bibelens syndeflod blir planeten oversvømt. Og, skal det vise seg, akkurat som i Bibelen er det også iTilla og Vannvesenet en skjult kraft som besørger oversvømmelsen, som en straff for forsøplingen. Altså ikke Cli-Fi i sjangerens strengeste forstand, men godt innenfor Blooms opprinnelige definisjon.
Få bøker om klimaforandringer
Når man så ser årets utgivelser av barne- og ungdomslitteratur under ett, og tenker på hvor stor plass den offentlige samtalen om klimaforandringer tar, er det i grunnen overraskende få bøker med denne tematikken. Kanskje skyldes det at dette fortsatt må sies å være en ung sjanger, kanskje ønsker ikke barne- og ungdomsbokforfattere å gå for langt inn i det politiske, eller kanskje er dette bare begynnelsen?
Rådet har det sjeldne privilegium å kunne se inn i krystallkulen (stipendsøknadene), og der, i fremtiden, venter muligens en tsunami av Cli-Fi. Men foreløpig er det ingen grunn til å hevde at bokmarkedet er i ferd med å bli oversvømt …
God adventstid!
Rådet
Les også:
Rådets hjørne: Skeiv trend i barne- og ungdomsbøker (juni 2021)
Rådets hjørne: Slik var 2020 (februar 2021)
Rådets hjørne: Imponerande bokhaust (november 2020)
Rådets hjørne: Sommar på Zoom (september 2020)
Rådets hjørne: En spesiell tid (mars 2020)
Rådets hjørne: Evaluering og begeistring (januar 2020)
Rådets hjørne: Den søte ventetid (desember 2019)
Rådets hjørne: Lesehøsten (oktober 2019)