Tiger Garté debuterte med Burnout i 2007, en roman som lå i grenselandet mellom ungdomsbok og voksenbok. Det er siden blitt fem bøker. Ett av målene er at de skal gjøre en forskjell for leseren.

Surnadalingen Tiger Garté (f. 1982) har bl.a. skrevet Mr. Mike (2009), Fuglehotellet (2012) og Emo-Elliken og jakten på Johnny Dean (2014). Hans siste ungdomsroman, Dette dreper oss, var nylig nominert til Brageprisen. Foto: Nathan W. Lediard

– Hva betydde bøker for deg i oppveksten?

– Jeg var ikke spesielt opptatt av bøker i barne- og ungdomstida. Jeg blei selvfølgelig lest for i barndomsåra, og likte veldig godt å dikte og skrive selv, men leste lite. Etter hvert fikk jeg mye skryt for tekstene mine i norskklassene oppgjennom, og skjønte at jeg måtte lese for å utvikle skrivinga mi.

Jeg leste selvfølgelig Beatles på ungdomsskolen, og skjønte da at å skrive bøker kunne være noe helt spesielt. Etter det økte interessen forholdsvis fort. Jeg skrev særemne om Kristiania-bohemen på videregående, og begynte for alvor å hamstre bøker og lese. Jeg var ganske altslukende. Da jeg begynte å studere, var et av høydepunktene hver uke å kjøpe en ny bok på Ark Brunhjørnet i Trondheim. Det gikk eldre kanon-litteratur, nye romaner og diverse litterære krimserier.

– Hvorfor ville du bli forfatter?

– Jeg kjenner meg egentlig veldig igjen i Billy Elliot, den engelske gruvearbeidersønnen som egentlig skal bli bokser, men som plutselig ender opp som ballettdanser. Jeg skulle egentlig bli fotballspiller, og var med på soneturneringer og kretslagssamlinger, som er steget før aldersbestemt landslag. Men så bare stoppa det opp – jeg hadde spilt og trent for mye og gikk lei. Det var mer spennende å utvikle fortellinger, både litterært og for film. Så kom Jens Lapidus og Ari Behn og gjorde knallsuksess, og lysten min til å debutere som forfatter økte sterkt.

Og så hadde jeg så mange fortellinger i meg. Som Billy Elliot selv sier i filmen da han blir spurt om hvorfor han vil danse ballett, når han kunne spilt fotball og ikke blitt plaga: «Jeg har bare denne dansen og rytmene i meg, og det må ut på en eller annen måte.» Slik var det med meg også – alle disse historiene jeg hadde i meg måtte bare få begynne å komme ut!

– Hvorfor valgte du å skrive for ungdom?

– Helt tilfeldig. Min debutbok Burnout lå helt i grenselandet mellom å være en ungdomsbok og en voksenbok, men ble til slutt solgt inn til bokhandlene som en voksenbok. Men jeg fikk veldig mange tilbakemeldinger fra ungdom som hadde lest den, og likt den rå rett-fram-tonen og språket som kjennetegnet boka. Det var ikke lagt noe  mellom, og det likte de unge leserne. Jeg reiste også rundt til veldig mange ungdomskoler og videregående skoler med den boka.

Min siste roman Dette dreper oss ligger også i grenselandet mellom ungdoms- og voksenbok. Men egentlig eksisterer ikke dette skillet for meg. Jeg skriver bøker, fortellinger. Og jeg skriver rett fram og slik jeg vil lese det, så får mottakeren selv kjenne på om historia passer hen eller ikke.

– Finnes det en rød tråd i bøkene dine?

– Tja, de aller fleste bøkene mine er knytta til mindre tettsteder, som plassen jeg kommer fra, Surnadal. Og de er knytta delvis opp til reelle hendelser, eller aktuelle samfunnsspørsmål eller -utfordringer. Dette dreper oss tar for seg koronapandemien og prepperkulturen, og hvordan frykt og angst kan presse oss mennesker til å ta de mest drastiske og dramatiske valg og retninger i livene våre.

– Er det noe du er spesielt opptatt av som forfatter?

– Absolutt! At alle bøkene mine skal ha en dypere mening og bety noe, og helst gjøre en forskjell for leseren. Språklig bedreviteri uten ei viktig fortelling er ikke noe for meg. Jeg har aldri tatt noe skriveutdanning eller gått noe kurs. Jeg har lagd mitt eget språk, og for meg er fortellinga det viktige, og liker ikke leseren måten jeg gjør det på, så får hun eller han finne på noe annet.

– Hva liker du å gjøre når du ikke skriver? 

– Jeg har to barn som jeg elsker å være sammen med. Det er livet mitt. Vi går på turer og finner på mye fint i fjellet og marka. Det er det jeg setter mest pris på i livet.

I tillegg har jeg en fantastisk fin jobb som redaktør for sakprosa i Egmont. Egmont er et av Skandinavias største mediekonsern og er i tillegg en stiftelse som gir 15 % av overskuddet til barn og ungdom i hele Skandinavia som sliter og har det vanskelig. Det synes jeg gir veldig mening, og en ekstra dimensjon ved jobben min og de mange gode kollegene mine.

I tillegg har jeg mange gode venner og en flott familie som jeg tilbringer så mye tid med som jeg kan. Men når alt kommer til alt, er naturen stedet hvor jeg trives best. Jeg drømmer om en måned eller to i Alaska, i kano og telt i villmarka.

– Hvilke forventninger har du til NBU?

– Jeg setter veldig pris på fellesskap, og har alltid tenkt at sammen står vi sterkere og backer opp hverandre. Å være forfatter er en jævla ensom jobb med mange og lange skrivekvelder og -netter, i alle fall for meg, og da trenger vi fellesskap.

Dessuten jobber jo foreningen med en av de virkelig viktigste kulturelle oppgavene og utfordringene i dagens samfunn: å få flere barn og ungdommer til å lese. Jeg ønsker å være med på å bidra til at andre i ung alder finner den lese- og skrivegleden som jeg selv fant, og der tror jeg NBU er et fint springbrett.