Linda Trast Lillevik vokste opp i Kirkenes og Svolvær og er bosatt i Kabelvåg. Hennes første barnebok var Lofotjenta Julie (1995), og hun har siden vært opptatt av å skrive om temaer som barn i kystnære strøk kan kjenne seg igjen i.

Linda Trast Lillevik (f. 1964) er utdannet bibliotekar og har skrevet flere bøker for barn, bl.a. Klart jeg kan! (1998), Skoleklart! (2002) og Fly med! Skarvene fra Utrøst (2014). Hennes siste bok er Nils på Njukčagáisá (2021), illustrert av Sissel Horndal. Foto: Privat

– Hva betydde bøker for deg i oppveksten?

– Bøker hadde veldig stor betydning mye for meg, og jeg begynte tidlig å bruke biblioteket i Alta. Jeg husker fryden ved å tusle hjem fra biblioteket med en pose full av spennende bøker som jeg kunne lese – gratis! Jeg hadde også foreldre og slektninger som ga meg bøker i gave, og det er ingen tvil om at disse opplevelsene har vært med på å avgjøre mitt veivalg.

– Hvorfor ville du bli forfatter?

– Jeg er utdannet bibliotekar, og det har nok hatt sitt å si når det gjelder mitt ønske om å skrive. I tillegg jobbet jeg i en periode som journalist, og jeg ser en klar sammenheng mellom bibliotekar-, journalist- og forfatteryrket: informasjonsformidling og skriveglede.

– Hvorfor valgte du å skrive for barn?

– Når man nærmer seg 60, som jeg gjør, kan det jo være interessant å se tilbake på de valgene man har tatt; jeg skrev særoppgave om barnelitteratur på det som den gang het gymnaset, og på bibliotekhøyskolen valgte jeg retningen barnelitteratur. Slik sett er det kanskje ikke så rart at de aller fleste bøkene jeg har skrevet, har hatt barn som målgruppe.

Min første barnebok kom på et litt tilfeldig tidspunkt; en bibliotekarkollega opplevde at barnehageansatte og lærere etterlyste bøker for yngre lesere om verdens største torskefiske, og hun sa: «Linda, det finnes ingen barnebøker om lofotfisket! Kan du ikke skrive en?» Vel, så gjorde jeg det, og da var jeg i gang.

I tillegg til skjønnlitterære bøker har jeg også skrevet et par fagbøker for barn og ungdom, om adeliepingviner i Antarktis (Typisk pingvin!) og en biografi om billedkunstneren Kaare Espolin Johnson (Eventyrlige Espolin). Et par bøker for voksne lesere har det også blitt.

– Finnes det en rød tråd i bøkene dine?

–Jeg ser at kystkulturen er sterk representert i utgivelsene mine, og det har for så vidt vært et bevisst valg fra min side: å belyse tematikk som barn i kystnære strøk kan kjenne seg igjen i. Jeg prøver å bruke humor i alle mine bøker, også i boka Kom farmor!, som handler om døden.

Min siste bok har samisk tematikk og er basert på barndomserindringer som skuespilleren Nils Utsi delte med meg kort tid før han døde. Jeg kommer nok til å gjøre en dreining i retning det samiske i mitt videre forfatterskap, uten at det betyr at jeg binder meg til å alltid legge handlingen til et samisk miljø.

– Er det noe du er spesielt opptatt av som forfatter?

– Det er viktig at forfattere møter sitt publikum gjennom besøk i skoler og barnehager, slik mange forfattere, gjør året igjennom. Selv skulle jeg jobbet utadrettet i mye større grad, men jeg har et par fysiske diagnoser som setter meg på sidelinjen altfor ofte, slik at den nødvendige energien til klassebesøk og festivaldeltakelse ikke alltid er til stede.

Vi forfattere er jo ulike, som folk i andre yrkesgrupper også er, og vi har kanskje alle vår egen definisjon av forfatterrollen. Jeg liker tanken på at vi forfattere skal tørre å heve stemmen i samfunnsdebatten; historisk har det vært viktig, når vi ser tilbake og merker oss hvem som har tatt til motmæle når undertrykking og urett har funnet sted. Det er likevel ikke alle gitt å være i front, og hver og en må kjenne hva som er riktig for en selv.

En kuriositet: Jeg har, som alle andre, vært opptatt av å finne gode titler på mine bøker, og har alltid sjekket grundig om det finnes andre bøker med samme tittel. Det slo meg for få år siden at flere tv-programmer, fra ulike kanaler, hadde titler som lå nær opptil mine boktitler. Alle programmene kom etter mine bokutgivelser. Det har jeg hatt mye moro av, selv om jeg tenker at dette er helt tilfeldig. Jeg har i alle fall vært treffsikker kva titlene angår. (Klart eg kan, Typisk norsk, Eventyrlig oppussing, Fly med oss …)

– Hva liker du å gjøre når du ikke skriver? 

– Jeg bruker mye tid på å lese, både fag- og skjønnlitteratur, men det er nok slik at lesingen som oftest er knyttet til et tema jeg jobber med i øyeblikket. Venner betyr mye, og det har man vel fått kjenne på i løpet av de siste to års tidvise isolasjon. Turer i lofotnaturen kunne det helt klart vært flere av … og når det skjer, er det sjøen og strendene som trekker. Jeg elsker å være på havet og fiske sommerstid.

Vi har ei voksen datter med utviklingshemming boende hjemme i påvente av at kommunen skal bygge nye boliger til henne og hennes vennekrets. Jeg liker godt at vi to finner på ting sammen; vi drar til biblioteket, vi perler eller tegner, eller vi fyller termosen med varm saft og drar til moloen i Kabelvåg for å sitte der og kikke på stjernene og månen.

Jeg er et utpreget hjemmemenneske, og det er veldig fint når vår voksne sønn kommer hjem på ferie og vi alle fire er under samme tak. Jeg må kanskje si alle fem; vi fikk hund for halvannet år siden, og den har virkelig sjarmert oss med sin livlighet og sitt gode humør. Nylig kjøpte vi et fritidshus i ei lita bygd ved Kanstadfjorden, og der koser vi oss stort.

– Hvilke forventninger har du til NBU?

– NBU sitt tilbud om hjelp vedrørende kontrakter og avtaler er veldig bra. Det blir også fint å få innblikk i kollegers aktiviteter og utgivelser. Jeg tror medlemskapet i NBU gjør det lettere å følge med på hva som rører seg i miljøet.