Ida Tufte Michelsen debuterte i 2020 med Alma Freng og solfangerne, en fantasybok for mellomtrinnsbarna som ble sammenlignet med både Harry Potter og Ingenlund. I fjor kom oppfølgeren Alma Freng og en flyvende fars hemmelighet, og nå er Michelsen nyslått medlem i NBU.

Ida Tufte Michelsen (f. 1987) kommer fra Oslo og kaller seg en urban friluftsentusiast. Foto: Eline Kjøl Berg

– Hva betydde bøker for deg i oppveksten?

– Bøker betydde veldig mye for meg i oppveksten. Jeg kunne glede meg til ferier fordi jeg da fikk muligheten til å forsvinne uforstyrret inn i bøkenes univers. Jeg kan ta meg selv i å savne å lese som jeg leste da jeg var barn. Det var altoppslukende og ukritisk, bare moro.

– Hvorfor ville du bli forfatter?

– Jeg har alltid funnet på historier og skrevet mye, så forfatter har vært en helt selvsagt drøm for meg. Men det var ikke noe jeg anså som en realistisk karrierevei. Jeg trodde forfatteryrket var forbeholdt andre enn meg. Det kan jeg tidvis fortsatt føle. Jeg måtte bli voksen før jeg turte å virkelig prøve. Skriving er også min soleklare favorittsyssel. Den gir meg enormt med glede. Hvis ikke jeg sitter og skriver, så tenker jeg på det jeg skriver om. Kjæresten min finner ofte gulosten i brødboksen og nøklene mine i kjøleskapet.

– Hvorfor valgte du å skrive for barn?

– Det skjedde av seg selv. Jeg har mange uferdige alvorlige voksenbøker i skuffen. Men det var da ideen om Alma kom til meg, og skriving ble gøy, at jeg klarte å finne tiden til det oppi alt.

Når det er sagt, så har jeg en ambisjon om å skrive for barnas voksne også. Høytlesing var en viktig del av min litterære barndom, og det var når historiene også fenget foreldrene mine og de ble sittende og lese enda et kapittel og enda et, at de stundene var på sitt beste. Da vi leste Danny og den store fasanjakten, var plutselig begge foreldrene mine på sengekanten, og jeg kan fortsatt huske at pappa lo seg skakk av Klaus Hagerup sine bøker om Markus. Sånne øyeblikk er det en drøm for meg å være med og skape.

– Finnes det en rød tråd i bøkene dine?

– Nå er jo bøkene mine del av samme serie, så det er klart det er fellesnevnere. Jeg syns det er gøy å bruke fantasysjangeren, et sted der de gode ofte står opp mot de onde, på å utforske hvem som er «de gode» og hvem som er «de onde». I den virkelige verden styres den definisjonen ofte av hvilken side av konflikten du selv hører til. Jeg håper at barn som har lest bøkene om Alma ikke bare skal se på hva andre mennesker gjør, men spørre seg selv hvorfor de gjør det.

– Er det noe du er spesielt opptatt av som forfatter?

– Tempo. Å vekke leselyst er viktig for meg når jeg skriver for barn. Da må tempoet være på plass. Sidene skal helst fyke forbi uten at historien føles forhastet.

– Hva liker du å gjøre når du ikke skriver? 

– Jeg er en urban friluftsentusiast. Jeg elsker frisk luft med asfalt under føttene. Gjerne på en sykkel med badetøy i sekken. Jeg er også småbarnsmor, og etter et år der de har vært mye hjemme med sykdom, er det lov å si sove?

– Helt til slutt: Hvilke forventninger har du til NBU?

– Det kjennes trygt å ha en organisasjon i ryggen når jeg er en fersking i denne bransjen på alle mulige måter. Jeg gleder meg også til å snakke med og lære av andre skrivende mennesker.