Rebecca Wexelsen forfatterdebuterte i 2017 med en diktsamling for voksne. Tre år senere utga hun billedboken Ulf er uvel (illustrert av Camilla Kuhn), som ble belønnet med Kulturdepartementets bildebokpris og nominasjoner til Kritikerprisen og Trollkrittet. I fjor kom billedboken Mormor til salgs (illustrert av Ella K. Okstad). Nå er hun nyslått medlem i NBU.

Forfatter Rebecca Viola Wexelsen (f. 1986) er oppvokst og bosatt i Oslo. Hun har skrevet to bøker for voksne og to for barn. Foto: Nicki Twang

– Hva betydde bøker for deg i oppveksten?

– Bøker har alltid hatt en stor plass i hjertet, og kjærligheten til litteraturen fikk jeg gjennom mamma. Hun var veldig glad i å lese høyt for meg da jeg var barn, og noen av de fineste minnene fra barndommen handler om å ligge med hodet i mammas fang mens hun pløyet seg gjennom eventyrbøker, Mummitrollet, Brødrene Løvehjerte osv. Etter hvert ble jeg naturlig nok glad i å lese selv. Maria Gripes «skyggebøker» var antakelig den første leseopplevelsen der jeg erfarte i hvor stor grad det var mulig å la seg suge inn i et litterært univers på egenhånd, ved å lese inni seg.

– Hvorfor ville du bli forfatter?

– Drømmen om å bli forfatter startet ganske tidlig, som en naturlig konsekvens av at jeg alltid har vært veldig glad i å lese og skrive. At jeg skulle begynne å skrive for barn, var imidlertid ikke en del av planen.

– Hva fikk deg til å gjøre det?

– Da jeg gikk på Aschehougs forfatterskole, fikk vi i oppgave å forsøke oss på barnelitteratur. Alle fikk stryk, og jeg tenkte at dette var en gren jeg ikke var skodd for. Etter at jeg hadde gitt ut min andre voksenbok, ble jeg kontaktet av et forlag som lurte på om jeg ville prøve å skrive noe for barn, og jeg gjorde et forsøk. Det resulterte ikke noen utgivelse hos det forlaget, men jeg satt igjen med en tekst jeg selv fikk troen på, og klarte ikke å slippe tanken om at det var en god idé. Det gjaldt bare å finne en redaktør som skjønte greia. Det gjorde jeg (heldigvis), og siden har jeg fått stadig større apetitt på den delen av forfatterskapet. Å skrive for barn gir meg en helt egen, eiendommelig følelse av frihet og lek.

– Ser du noen rød tråd i de to barnebøkene dine?

– Jeg trekkes gjerne mot det galgenhumoristiske og absurde når jeg skriver. Når det er sagt, håper jeg å utvikle et  mangefasettert forfatterskap fri for røde tråder og fellesnevnere.

– Er det noe du er spesielt opptatt av som forfatter?

– Jeg er opptatt av at barnelitteraturen ikke skal være moraliserende eller pedagogisk. Da Tove Jansson kom med sine mummibøker, fikk hun blant annet kritikk for at Mummipappa røkte pipe. Det er klart at det finnes en voksendreining i mummibøkene, og at de ble til i en annen tid, men grunnholdningen jeg finner hos Jansson, er helt etter min pipe (pun intended); det opprørske, rebelske og lekne. Det etterstreber jeg også, fordi jeg mener barn tåler mer og skjønner mer enn voksne tror.

Dessuten er jeg opptatt av at barna er de viktigste leserne. Den litteraturen de blir eksponert for, legger grunnlaget for lesegleden. Det går selvsagt an å finne frem til litteraturen i voksen alder, men det er noe eget med å sluses inn i bøkenes verden mens man er barn, og oppdage hvor magisk den kan være.

– Hva liker du å gjøre når du ikke skriver? 

– Jeg bruker så mye tid jeg kan i stallen, all den tid hester er min andre store lidenskap. Og som mamma til barnehagebarn og to tenåringer har jeg ikke akkurat fritidsproblemer.

– Helt til slutt: Hvilke forventninger har du til NBU?

– Som forfatter er man jo ofte en ensom ulv, og det er føles fint å ha en organisasjon å kunne støtte seg til. Jeg gleder meg også til å bli bedre kjent med det hyggelige barnebokmiljøet!