Debutboka hennes, Jo har skjedd (2020), ble nominert til Trollkrittet. Oppfølgeren Sommer med Jo (2021) ble nominert til både Brageprisen og ARKs barnebokpris, og forrige uke stakk den av med Kulturdepartementets litteraturpris. Nå er Kristine Rui Slettebakken blitt medlem av NBU.

Kristine Rui Slettebakken (f. 1977) er fra Kragerø og bosatt i Oslo. I tillegg til å være barnebokforfatter jobber hun som skuespiller og lydbokinnleser. Foto: Julie Pike

– Hva betydde bøker for deg i oppveksten?

– Bøker var en stor og viktig del av oppveksten. Vi hadde mye bøker hjemme, og begge foreldrene mine leste ofte høyt for oss. Jeg husker også at mamma pleide å låne bildebøker fra biblioteket og lage utstilling av dem i trappa. Juleutstilling, for eksempel. Jeg leste for øvrig mye høyt for meg selv også, gjerne med et innbilt publikum. Da jeg var student ved Norsk barnebokinstitutt, skjønte jeg hvor mange klassikere vi hadde vært innom i heimen, og at jeg aldri hadde tenkt noe særlig over det, før jeg oppdaga det der.

Det var søstera mi som var den store lesehesten, hun leste alt hun kom over fra ganske tidlig. Jeg var litt treigere. Men da jeg oppdaga Astrid Lindgren, var det ingen vei tilbake. Bøkene til Astrid Lindgren var med å forme meg som menneske, tror jeg, og er fortsatt noen av de største leseopplevelsene jeg har hatt – også som voksen.

– Hvorfor ville du bli forfatter?

– Jeg har alltid vært glad i å skrive, og egentlig har jeg nok også lenge hatt lyst til å være forfatter. Men jeg har tenkt at det er for vanskelig. Jeg har aldri seriøst trodd at det er noe jeg kan bli. Det var først da jeg begynte på forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt i 2017, at det endra seg.

Jeg har jobba mest som skuespiller tidligere, og grunnen til at jeg ville bli det, handler om det samme som er grunnen til at jeg skriver: Jeg finner på, og forestiller meg at jeg er noen andre enn meg selv. Jeg tenker nok litt som skuespiller når jeg skriver, både når jeg lager scener, utvikler karakterer og skriver dialoger. Det er muligens også derfor jeg skriver med førsteperson-forteller.

– Hvorfor valgte du å skrive for barn?

– Jeg har alltid vært opptatt av og nysgjerrig på å ta andres perspektiv. Når jeg har skrevet om Frida, har det morsomste og mest interessante vært å «gå inn i» 11-åringen, og utforske stemme, språk, tankegang og «reflekser» hos karakteren. Jeg er egentlig ikke så opptatt av målgruppe sånn helt i starten av et prosjekt, men å bygge en karakter – om det er et barn, en ungdom eller en voksen – som jeg kan tro på, som kan få sitt eget liv.

Når det er sagt, synes jeg det er veldig meningsfullt å skrive for barn. Jeg ser på dem som de aller viktigste leserne, og har troa på at litteraturen i oppveksten kan være avgjørende for hvordan livet blir. Det er store ord, men det tror jeg virkelig. For noen barn er dessuten fiksjonen det eneste trygge stedet de har.

– Ser du noen rød tråd i barnebøkene dine?

– Utover at begge bøkene jeg har skrevet handler om Frida og Jo, og dermed henger naturlig sammen, er jeg opptatt av å kombinere humor og alvor. Det er kanskje en fellesnevner så langt. Ellers tror jeg på det gode i mennesket, at det skal vinne. Jeg vil gjerne at det skal ligge håp mellom linjene, hvis du skjønner.

– Er det noe du er spesielt opptatt av som forfatter?

– Jeg jobber mye med å lese inn lydbøker, og selv om jeg nok alltid har tenkt på dette, har jeg gjennom innleserjobben blitt enda mer bevisst på at teksten skal være god å lese høyt. Jeg er ganske opptatt av «musikalitet» i språket og leser mye høyt underveis når jeg skriver.

Når det gjelder hva jeg skriver om, henger det sammen med det jeg nevnte over. Jeg tror det må være et visst alvor i det tematiske for at jeg virkelig skal engasjere meg. Det må i hvert fall bety noe, «brenne» litt. Og selv om jeg aldri har et uttalt pedagogisk prosjekt, vil jeg at skrivinga mi skal løfte på et eller annet vis. Det der håpet …

– Hva liker du å gjøre når du ikke skriver? 

– Skulle ønske jeg kunne svare at jeg driver med ballspill sånn cirka tre ganger i uka, suser og spretter rundt på banen. Men, det blir mye lesing, da. Alltid en lydbok å forberede. Og så liker jeg å gå, gjerne med musikk i ørene. Og bade i sjøen. Men jeg skal få pumpa opp basketballen snart, skal det.

– Helt til slutt: Hvilke forventninger har du til NBU?

– Det er godt å ha et fellesskap og en gjeng å kunne spørre. Jeg ser fram til å benytte meg av NBU, både faglig og sosialt. Inntrykket av alle barne- og ungdomsforfatterne jeg har møtt så langt, er veldig bra, så jeg gleder meg!