Gubbendarius! sa teskjekjerringa

Bjørn F. Rørvik, Alf Prøysen og teskjekjerringa i skjønn forening.

Denne sommeren har Bok365.no hatt en uhøytidelig kåring av tidenes norske barnebokfigur. En av kandidatene var nettopp teskjekjerringa.

Hun nådde ikke opp i avstemningen, og det er jo ikke så rart, lita som hun er. Men ideen til teskjekjerringa er god. Veldig god.

Ei helt vanlig landsens kone som i de mest upassende øyeblikk blir så lita som ei teskje, og samtidig får evnen til å snakke med dyr, fugler og annet. Og som blir stor igjen i akkurat rette øyeblikk, slik at historien kommer brillefint i mål.

Hvorfor valgte Prøysen ei driftig bygdekjerring som barnebokhelt? Det må jo ha vært fordi han hadde sansen for disse damene med bein i nesa. Husmødre som sjelden ble sett, men som holdt hverdagen i gang og kunne ordne opp med det meste. Naturlig på parti med unger og dyr.

Da teskjekjerringa først hadde dukket opp på arket, var hun ikke mulig å stoppe.

Alf Prøysen skrev den første historien om teskjekjerringa til en manuskonkurranse arrangert av det svenske forlaget Rabén & Sjögren vinteren 1954/55. Manuset hans fikk ikke noe premie, ikke så mye som en oppmuntringspris engang, og Prøysen la det litt fornærmet bort i en skuff.

Men teskjekjerringa fortsatte å surre rundt i tankene hans. Hun lot ham rett og slett ikke i fred, så etter en liten stund tok han manuset fram igjen. Og skrev et par historier til.

Første gang ei teskjekjerring-fortelling sto på trykk, var i Kooperatøren i septembernummeret 1955.This triggers the tooltip «Kjerringa ble så lita som ei teskje» var tittelen.

Seinere samme år kom ytterligere to fortellinger i dette bladet, som var samvirkelagenes medlemsblad: «Kjerringa og makaronisuppa» (oktober) og en historie uten tittel i julenummeret. I Kooperatøren hadde Prøysen fritt spillerom i sin egen faste spalte, Klimpreklonken. Veldig mye av det som seinere kom i barnebøker eller på radio, hadde vært innom denne Klimpreklonk-spalten i en eller annen form først.

Ad omvei og ved hjelp av gode pådrivere i form av et svensk oversetterektepar skulle teskjekjerringa likevel komme til å debutere i bokform i Sverige året etter. Da var det blitt fem teskjekjerring-historier. Sju andre korte eventyrfortellinger fra Prøysens hånd fikk også være med i boka: Gumman som blev liten som en tesked (Rabén & Sjögren, 1956). Det var i grunnen en fin miks. Året etter kom utgivelsen på norsk i en litt annen utgave, Kjerringa som ble så lita som ei teskje (Tiden Norsk Forlag, 1957).This triggers the tooltip

I årene som fulgte, skulle Prøysen skrive et utall teskjekjerring-historier. Mer enn 57 til sammen.This triggers the tooltip Til bruk i Kooperatøren, i Barnetimen for de minste, i en svensk julekalender på tv (forøvrig kåret til tidenes beste svenske julekalender i 2007!), i ukebladet Veckorevyn, på teaterscener, på film og som bokutgivelser på 23 språk. Teskjekjerringa har til og med blitt tegnefilmserie i Japan. Flest historier kom ut på svensk, mange på norsk og mange på engelsk, om Mrs. Pepperpot.

Det er nesten litt rart å lese teskjekjerringa i dag. Det er stort sett korte fortellinger, enkle og upretensiøse stubber, hverdagslig skravlete og nedpå, med et lite sluttpoeng, skråblikk eller god moral – alltid på barnas, dyras eller den lille manns side. Det er gull og granbar om hverandre, og jeg tar meg i å tenke at Prøysen neppe kan ha hatt særlig redaktørstyring på alle disse historiene.

Hva gjorde vel det? Teskjekjerringa var en heidundrende suksess.

I september er det 67 år siden den første historien sto på trykk, så nå blir teskjekjerringa snart pensjonist. Jeg synes det er verdt å feire. Gjerne med å sitere den strøkne innledningen Alf Prøysen har på sin aller første historie om denne eventyrlige figuren:

Det var en gang ei kjerring som la seg om kvelden slik som kjerringer pleier å gjøra, og dagen etter vakna hu slik som kjerringer pleier å gjøra, men da var kjerringa blitt så lita som ei teskje, og det pleier ingen kjerringer å bli.

Slutten er slik:

Og akkurat i det mannen åpna døra ble kjerringa like stor som hu brukte å være, og så satte de seg og spiste. Kjerringa nevnte ingenting om at hu hadde vært så lita som ei teskje, for det bruker ingen kjerringer å si.

Det rimer til og med. Stort bedre kan det ikke gjøres.

Bonus!

Mens jeg uten hell lette i gamle aviser etter annonsen for den svenske manuskonkurransen som vakte Prøysens interesse, fant jeg denne reklamen for en flott nyvinning fra Adelsten:

Faksimile fra Arbeiderbladet 25. februar 1955.

Ikke så verst det heller. Men ideen var nok ikke like god som Prøysens teskjekjerring.